Langsomt og stille, men trollbindende om liv og sorg i «Drive My Car»

Drive My Car / Doraibu mai kâ (2021)
Regi: Ryûsuke Hamaguchi

Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet.

Yusuke Kafuku og Oto Kafuku har tilsynelatende et harmonisk og lidenskapelig samliv, samtidig som de også fungerer som kunstneriske samarbeidspartnere i et liv der kjærlighet, seksualitet og kunstnerskap smelter sammen. Han er teaterregissør og skuespiller, hun en anerkjent manusforfatter. Innenfor første akt, der historien utspiller seg to år før filmens nåtid, skildres forholdet mellom de to med presis observasjonsevne. Sakte avdekkes en tragisk bakgrunnshistorie med tapet av et lite barn, men det er som den traumatiske hendelsen og sorgprosessen har styrket det relasjonelle båndet og trukket dem sterkere mot hverandre, men også skapt en kraft ladet med visse særegenheter. Som ved den kreative prosessen som ligger til grunn for manusene til Oto – ideer som kun kommer til henne via seksuell aktivitet, og under akten visker hun handlingsforløpet til mannen som må gjenfortelle det til henne dagen etter slik at hun kan føre det inn i manus. Mannen har også gjort seg avhengig av ektefellen i sitt arbeid. På vei i bil til teateret er han avhengig av å lytte til hennes innspillinger på lydbånd, i dette tilfellet fra Anton Tsjekhov-stykket «Onkel Vanja», mens han kjører og øver mot hennes perfekt timede dialog.

Historien tar en abrupt vending idet han oppdager at hun har sex med en yngre skuespiller på et tidspunkt han hadde planlagt en utreise og returnerer uventet til hjemmet. Han unnlater å konfrontere henne, enten det er i sjokk eller mangel på mot, og trekker seg isteden usett unna. Like etter utsettes han for en kraftig bilulykke, og ved på en påfølgende legeundersøkelse blir det avdekket at han lider av en øyesykdom som kan føre til blindhet. En enda mer dramatisk hendelse spiller seg ut foran øynene hans noen dager senere, da han kommer hjem og finner kona liggende død på gulvet.

Hidetoshi Nishijima er fremragende i den dempede portretteringen av Yusuke Kafuku. To år senere møter vi ham fortært av tap og skyld etter konas plutselige og uventede død. En del av bearbeidelsen er nettopp å lytte til hennes stemme på lydbåndene hun spilte inn for ham, og hennes tilstedeværelse blir hengende både over ham og filmen med en spøkelsesaktig effekt. I filmens nåtid ser vi Kafuku forberede en ny oppsetning av «Onkel Vanja» i Hiroshima. Som regissør ber han om å bli innlosjert på et hotell med én times kjøreavstand til teatret, slik at han kan øve på manus og samtidig ha en slags nærhet til sin avdøde ektfelle på veien som tidligere har lest inn nettopp «Onkel Vanja» for ham. Kafuku nektes imidlertid en slik løsning. Av sikkerhets- og forsikringsmessige årsaker tillates det kun at han blir fraktet av en profesjonell sjåfør. Motvillig må Kafuku takke ja til denne løsningen, og han blir tildelt en yngre kvinne som umiddelbart fremstår som noe mutt bak rattet. Han finner seg imidlertid godt til rette i baksetet og komplimenterer henne for kjøreegenskapene som bringer ham fra a til b med sjeldent velbehag og ro.

Dramaet vris til et nytt nivå når en yngre skuespiller dukker opp til prøvespilling, hvorpå Kafuku gjenkjenner ham fra den gang han oppdaget konas utroskap. Yusuke velger å tildele ham rollen som Vanja, til tross for at han både har feil alder og egentlig ikke har kvalitetene til å fylle rollen, men ut fra en åpenlys motivasjon om å forstå mer om hva som foregikk for to år siden med kona som han i ettertid aldri har kunnet finne sannheten om.

I denne perioden søker Karuku en sannhet han ikke kan finne, men særlig vokser det av tiden han tilbringer med privatsjåføren frem en ny type relasjon som likevel fører ham videre i eget liv. Parallelt med at han viderefører øvelsesritualene fra baksetet mot lydopptakene av sin avdøde kone, brytes etter hvert stillheten mellom han og sjåføren som sakte utvikler en egen intern form for kommunikasjon og forståelse. Fanget av bilens harde rammer – en rødfarget Saab – er de lukket av en intimitet som formes til en forunderlig, vennskapelig relasjon. I sin rolle uttrykker hun en enorm lojalitet til ham som samtidig kommer til syne personlig. Det blir et forhold basert på kontroll, trygghet og forutsigbarhet som blir styrende for hvordan de ser hverandre. Fra å være et sted der han utelukkende hjemsøkes av fortiden av sin avdøde kones stemme, blir bilen gradvis som et tydeligere terapirom med den nye sjåførens faktiske tilstedeværelse preget av forståelse og velbehag. Om en manns forhold til egen bil i seg selv kan være en fortelling med tilstrekkelig intimitet, er det flere lag til det forholdet her.

Det går over 40 minutter før filmen presenteres med fortekstene over bildene, og man forstår at den er kompromissløs og bestemt på å skape og følge en særegen og dempet dramaturgi fullt ut. En stund kan «Drive My Car» muligens oppfattes som stiv i kantene, slik japansk dramafilm tidvis kan tendere mot å være. Men på et tidspunkt løses det også opp i filmens stemning, som for eksempel i en sentral scene omkring et middagsmåltid – en sekvens som alene kan illustrere filmens gjennomstrømmende kvaliteter i dialog- og skuespillerkunst. Her veksler filmen mellom å være direkte og fornøyelig, men samtidig å gi en vesentlig formidling i detaljer, blikk og taushet.

«Drive My Car» viser hvordan vi som mennesker ikke alltid kjenner alle sider av menneskene rundt oss, at vi kanskje ikke alltid bør vite om enhver sannhet, og problematiserer våre behov for sannhet sett opp mot de forestillinger vi lager oss. Skildringen er både lang og langsom, men ikke langtekkelig. Hentet ut av en Haruki Murakami-forfattet novellesamling, «Menn uten kvinner», kommer filmatiseringen med omfattende litterære kvaliteter samtidig som den er ekstraordinært god som et hypnotiserende portrett i levende bilder om en manns liv og søken etter sannhet. Uten å ha lest opphavsmaterialet, er det opplagt at regissør Ryûsuke Hamaguchi har tilført og utvidet en kortklipt tekst til noe mer omfangsrikt og betydelig i både form og innhold, visuelt og tematisk. Filmen har en unik, melodisk flyt mellom scenene som virker helt enkel og naturlig, men som åpenbart må være et resultat av en uhyre detaljorkestrert filmskapelse der regi, foto og klipp er perfeksjonet sammen på en totalt uanstrengt måte. Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet.

Vurdering: 4.5 av 5.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s