Visuelt er "Yield to the Night" kneblet til den britiske kjøkkenbenkrealismens enkelhet; de fargeløse bildene tegnes for oss med uparfymerte fremstillinger, tydelig bundet til jorden av ektefølte personer i flerlags karakterskjebner som er fanget av tyngende sosiale rammer.
"David and Lisa" er en tidlig, men respektfull film om mentale lidelser, som kun virker stedvis datert gjennom tendenser til oppstyltet dialog og overdrevet skuespill.
Der filmen i stor grad foregår i mørket, er det som kamera ivrer etter å lyse opp skjønnheten i Claudia Cardinale.
"Un flic" ble endestasjonen for Jean-Pierre Melville som dessverre døde brått året etter utgivelsen, kun 55 år gammel. På det tidspunktet hadde han for lengst etablert seg som kontinentets største og desidert mest stilbevisste leverandør av kriminalfilmer...
Den ubehagelige nærheten til 60-årenes rasisme virker i det hele tatt litt for gjenkjennelig, og filmens spesifikke tilhørighet til en annen epoke er paradoksalt nettopp hva som har gjort dette til Cormans kanskje mest tidløse film.
Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden.
"Night Moves" er et noir-innkapslet karakterstudium mer enn en thriller. Det er aldri veldig neglebitende, men nesten alltid oppslukende.
En blind kvinne begynner å kle av seg. Like bortenfor står en mann og kikker på henne, fordi han kan.
I sin sjette spillefilm bygde den produktive Claude Chabrol en slags bro mellom tidlige, eksperimentelle og typisk slentrende nybølgeproduksjoner til de stilsikre psykologiske thrillerne han senere skulle perfeksjonere mot slutten av 60-årene.
