Claude Chabrols først engelskspråklige film, skutt i Canada, er i dag – på merkverdig vis – redusert til en kuriositet, selv i franskmannens egen filmografi. Men det er ingen grunn til å overse Blood Relatives, som til tross for tydelige svakheter, er narrativt interessant og langt over snittet velfungerende psykologisk thriller.
Filmen åpner med skriket av et pågående drap. En ungjente knivstikkes til døde, mens den enda yngre kusinen overlever etter et overfladisk knivstikk. Den første halvtimen av Blood Relatives vies den innledende etterforskningen. På politistasjonen gis saken til betjent Steve Carella, spilt av Donald Sutherland, som først kaster mistenkelige blikk mot en åpenbar gjerningskandidat av en pedofil politibekjent i Donald Pleasences skikkelse. Det er et litt detektimen-aktig tilsnitt over denne fasen av filmen, med avhørsscener og generiske kriminaldetaljer som fører oss obligatorisk videre forbi opplagte blindveier. Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama. Foran kamera er en snøvlete Donald Sutherland stødigheten selv, satt opp mot et skuespillerensemble av mildt sagt varierende kvalitet. Fra den allerede nevnte Pleasence, som er like karismatisk tilstedeværende som alltid (men dessverre i en altfor liten rolle), til en gysende David Hemmings (du vet, han fra bl.a. Blow-up), Chabrol-gjenganger og make Stéphane Audran, og til en rekke ukjente navn i mindre roller som er forblitt ukjente av en grunn. I enkeltscener er dessverre de svake skuespillerprestasjonene en distraksjon, men uten at det blir ødeleggende for filmen som helhet.
Det må være sagt at Blood Relatives i kvalitet ikke kan måle seg helt med Chabrols mesterverkrekke fra sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet. Dels er filmen for ambisjonsfattig på manussiden, da den mangler den tematiske dybden og tvetydigheten som har ridd Chabrols beste filmer i samme sjanger, og dels er den uttrykksmessig – som kunstverk – mer begrenset enn for eksempel This Man Must Die, The Butcher, The Breach etc. Likevel har Blood Relatives kvaliteter som gjør den interessant og ekstremt severdig. Etter den første drøye halvtimen bestående av konservativ filmfortelling av en drapsetterforskning, riktignok i tiltalende 70-tallskoloritt og spennende fortalt, skifter filmen totalt fasong nær midtdelen. Derfra og ut er Blood Relatives nær briljant.
Både karakterer, og det visuelle skifter form. Det er som om Chabrol pakker opp en ny film for oss. Det vi får servert er forhistorien, i omstendelig flashback, hvor atmosfæren skiftes til et ulmende familie- og tenåringsdrama. Ulmende fordi vi kjenner historiens endepunkt. Sekvensene fra jentenes hverdagslige tenåringsliv er skildret, og filmet, med høy sensibilitet og eleganse. Men segmentene henger også sammen for å skape et helhetlig psykologisk bilde av hendelsene. Dessverre er mysteriets løsning nokså greit å gjennomskue, men filmens styrke ligger uansett i prosessen og stemningen på vei mot forløsningen. Når det er sagt, er slutten et foruroligende, ubehagelig klimaks. Det er også et passende punktum bak en film som til tross for å være forutsigbar omkring drapsgåten, er forbløffende skiftende og uforutsigbar gjennom en rik filmfortellende form. For noen av oss er nettopp dét ofte aller viktigst.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar