Night Moves (1975)

Gene Hackman er Harry Moseby. En lettere nedstemt privatdetektiv som leies av en alkoholisert og velstående kvinne for å finne den 16 år gamle datteren som forsvant fra henne for to uker siden. Når han spør om datterens interesser, svarer moren at hun liker å røyke marihuana og ligge rundt. Moseby hever knapt øyenbrynene og vi skjønner at han har levd, sett og hørt verre. Samtidig ser vi ham tidlig være mindre årvåken for detaljene i eget samliv, men noenlunde parallelt med at han igangsetter søken etter den 16 år gamle jenta, blir han uunngåelig oppmerksom på at hans egen kone har en affære med en fremmed mann. Harry Mosebys blikk og tanker festes nå mot to ulike hold. Hvordan skal han løse floken i sitt eget liv, og hvordan finne jenta han er blitt betalt for å bringe hjem til den alkoholiserte moren? Jenta tar det ikke lang tid før han finner, men det er først i møte med hennes påfølgende skjebne at historien og mysteriet blir virkelig mørkt og komplekst.

Prioriteringen i «Night Moves» er rettet mot Gene Hackman. Det handler mer om hvordan handlingen preger ham enn hvordan han preger handlingen. Den maskuline og tidligere profesjonelle fotballspilleren som er Harry Moseby, har under overflaten også progressive sider som gradvis avdekkes. Han har sårbarhet som i enkelte situasjoner kan gjøre ham forsiktig, og omfavnet av mannlig sjåvinisme som dominerer miljøene han frekventerer, viser Harry Moseby respekt for kvinner i tydelig opposisjon til mange rundt ham. Han er både i takt og utakt med tiden og stedet han manøvrerer seg i. På jakt mot sannheten om seg selv og mysteriet han vikles inn i, må han altså manøvrere i et nett av forbrytelser og umoral, ofte i nattens mørke. Som den norske oversettelsen av tittelen heter: Natten skjuler alle spor. Det skal bli utfordrende og vondt for Harry Moseby.

Det er ikke en stor avsløring at Harry Moseby ganske tidlig finner jenta, Delly, som har rømt hjemmefra. Hun befinner seg i Florida Keys sammen med sin tidligere stefar og kjæresten hans. Stefaren kan fortelle at han blir gal av å være rundt henne fordi hun ser ut som hun gjør. «Det burde finnes en lov», sier han, hvorpå Moseby svarer tørt at «det gjør det». Allerede før møtet med stefaren har Moseby snakket med menn som har vært i kontakt med Delly, og som alle snakker om henne som om hun er et sexobjekt. Hun har kanskje selv gjort egen seksualitet til våpen i ung alder, men det hun er blitt og hva hun søker handler åpenbart om andre udekkede behov. Aller minst vil hun bli fanget av det kriminelle nettverket som nå truer henne, og som hun uvitende allerede er fanget av. Rollen bekles av en ung Melanie Griffith, som i sin første større rolle har auraen som kreves som den vekselvis skyldige/uskyldige som publikum og filmens mannlige galleri trekkes mot. Når Dellys stemor, Paula (Jennifer Warren), spør Harry om hvordan han klarer å motstå henne, responderer han med «jeg tenker rene tanker». Det etterstrebes av få andre menn i «Night Moves», men heller ikke Harry Moseby har vanntett moral når han innleder et i hvert fall sensuelt ladet forholdet med nettopp Paula. Og i dette stille, men eksplosive noir-universet, holdes det lenge uklart for både oss og Harry Moseby hvem av de to som potensielt er filmens femme fatale. 

«Night Moves» er et noir-innkapslet karakterstudium mer enn en thriller. Det er aldri veldig neglebitende, men nesten alltid oppslukende. I en tidlig scene forteller Harrys kone at hun vil på kino for å se den siste Eric Rohmer-filmen, noe Harry Moseby fnyser av fordi han synes Rohmer-filmene er like kjedelige som å se maling tørke. Dialogen er ofte leken, uforutsigbar og ditto underholdende skrevet og levert. På motsatt side er ikke komponeringen av plottet like elegant formidlet som thriller. Likevel trekkes man vanskelig ut av universet, mye fordi en eksepsjonell Gene Hackman alltid holder oss inne. Og fordi det forunderlige universet rundt ham, der både unge Griffith og James Woods (tidlig i sin karriere) medvirker, har en enigmatisk kraft som ligger i filmens helhet. Det er skittent, mørkt, kynisk og uforutsigbart på beste 70-tallsvis. Og om Arthur Penn for evigheten og inn vil være aller mest kjent for «Bonnie and Clyde», er dette likevel hans aller beste film.