Under radaren: «Sisters» (1972)

At film er et visuelt medium har hele tiden vært understreket i Brian De Palmas filmatiske ideer og prioriteringer. Og i verktøykassa hans av filmtekniske redskaper, har særlig bruk av split-screen vært fremtredende i bruk.

En blind kvinne begynner å kle av seg. Like bortenfor står en mann og kikker på henne, fordi han kan. Voyeurisme som tema presenteres umiddelbart av Brian De Palma i hans første «store film». Sekunder senere avsløres det for oss at scenen som utspiller seg er i en skjult kamera-sekvens i et tv-program. Kvinnen er en skuespiller som verken er blind eller uvitende om mannens blikk. Det er mannen som er uvitende, og publikum skal gjette om han gir etter for lysten å kikke på vakre kvinnen foran ham fordi hun er blind og ikke kan oppdage ham. Det Brian De Palma gjør er samtidig å posisjonere oss, filmens publikum, som parallelle kikkere mens han etterpå pisker oss for det – som om vi også har i oss noe grunnleggende usunt og perverst.

«Sisters» kom til Brian De Palma som idé etter å ha lest en artikkel i magasinet Life fra 1966 om et sovjetisk, siamesisk tvillingpar. Artikkelen beskrev hvordan de to sammenvokste tvillingene med årene gradvis vokste fra hverandre, psykologisk, der særlig den ene utviklet psykiske plager uavhengig av den andre. Brian De Palmas manus som ligger til grunn for «Sisters» spinner videre på disse tanketrådene. Margot Kidder spiller den ovennevnte kvinnerollen i skjult kamera-programmet, ei vakker fransk-kanadisk modell og skuespiller ved navn Danielle. Etter tv-innspillingen blir hun flørtende med den mannlige deltakeren til restaurant, og etterpå går de til hennes leilighet der de har sex. Dagen etter forteller Danielle at hun har besøk av tvillingsøsteren, Dominique, for å feire bursdagen deres. Philip blir sendt ut for å hente en bursdagskake på et lokalt bakeri, men når han kommer tilbake blir han brutalt knivstukket og drept i leiligheten. På motsatt side av leilighetskomplekset med innsyn til Danielles leilighet, ser en kvinnelig nabo at en hardt skadet mann i desperasjon forsøker å varsle henne ved å skrive «hjelp» i eget blod på vinduet før han faller sammen. Kvinnen er Grace (Jennifer Salt) som er journalist av yrke. Hun ringer umiddelbart til politiet, som ankommer relativt raskt og ringer på i Danielles leilighet der hun like før mener å ha vært vitne til et drap. Det som møter politietterforskerne og Grace er imidlertid en ren og ryddig leilighet uten tydelige spor av noe kriminelt, og Danielle kan forsikre politiet og den skeptiske nabokvinnen om at hun har vært alene hjemme og ikke forstår hva de snakker om.

At film er et visuelt medium har hele tiden vært understreket i Brian De Palmas filmatiske ideer og prioriteringer. Og i verktøykassa hans av filmtekniske redskaper, har særlig bruk av split-screen vært fremtredende i bruk. Og kanskje aldri før eller senere har det vært like virkningsfullt som nettopp i «Sisters», der hele den tidlige nøkkelscenen hvor Grace oppdager drapet i naboleiligheten, formidles med denne teknikken for å skildre de ulike perspektivene, høyne intensiteten og spenningen, og samtidig introdusere oss for en ny person som fra dette tidspunktet blir filmens egentlige hovedrolle. Split screen-sekvensen viser oss at ingen er immune mot å bli spionert på, i hvert fall ikke i De Palmas fiksjonsunivers, og om split-screen som teknikk åpenlyst river oss ut av enhver illusjon av virkelighet, er det aldri De Palmas hensikt å forsøksvis skjule at vi befinner oss i en filmfortelling. Snarere tvert imot.

I denne usedvanlig spektakulære sekvensen glir altså filmen fra å iaktta Danielle til Grace som følgeperson, samtidig som en antatt hovedperson – ikke ulikt hvordan Marion Crane i Janet Leighs skikkelse overraskende tidlig myrdes i «Psycho» – blir Philip et tidlig offer i «Sisters». Her skal De Palma selv hatt ønske om å få denne rollen gestaltet av Sidney Poitier, nettopp for å kunne ta livet av en stjerne tidlig (som om man trengte enda en parafrasering av «Psycho» og Hitchcock). Vendingene mot Hitchcock har alltid forfulgt De Palma, som av de uinnvidde og uvitende typisk har blitt anklagd som plagiatør, og «Sisters» er virkelig startskuddet for disse åpenlyse parallellene som De Palma selv har frydet seg med å spinne fra. I 1972 var Hitchcock selv aktiv og ga samme år ut en av sine mest undervurderte verk i «Frenzy» som skulle bli hans nest siste film og siste mesterverk. I retrospekt føles det på et vis som De Palma her overtar stafettpinnen av Hitchcock for å føre arven videre («pun not intended», men Hitchcocks siste film fra 1976 het på norsk «Arven»). Men noen etterligning er det ikke, selv ikke om hyringen av Bernard Herrmann som komponist for å lage musikk som om det var en Hitchcock-film, gjør sammenligningen og koblingen om mulig enda mer påfallende. Uansett, «Sisters» har en særegen modernitet i form av eksperimentelle, utforskende sider med et lekent og prøvende filmspråk kombinert med intrikate tematiseringer som har gitt filmen flere lag og en tidløshet som fortsatt gjør den til et fengslende verk å gå i møte – også i isolasjon og uavhengig av Hitchcock-arven.

Filmens kunstneriske identitet som noe nytt og dristig, skinner allerede igjennom fra fortekstene; partituret av Herrmann over bildene av det siamesiske fosterparet som gir en uhyggelig atmosfære, rett i forkant av De Palmas tidligere nevnte signaturåpning av voyeurisme. Denne åpningssekvensen – filmen i filmen – kan sågar oppfattes som et vink til Michael Powells fantastiske «Peeping Tom» som kom ut samtidig som et slags forkvaklet speilbilde til «Psycho». Det opplagte er at Brian De Palma aldri hadde intensjon om gjenskape noe eller noen med «Sisters», og heller ikke lage en tidstypisk sjangerfilm i form av en slasher og ei heller en lavbudsjettsskapt Roger Corman-skrekkfilm. «Sisters» er fra første øyeblikk en kunstnerisk ambisiøs øvelse som sikter mot å forene spenningen, nerven og strukturen fra Hitchcocks sjangerstorverk, til noe med en mer europeisk følelse i stiløvelse, og noe enda mørkere rent tematisk. «Sisters» er møtet mellom marked og kunst, hvor de gjenkjennelige trekkene av «Psycho» og «Rear Window» trekker oss inn, men der forteller- og formspråket forvirrer oss til fascinasjon underveis som i et mer surrealistisk filmlandskap med innslag av hallusinatoriske sekvenser som kan påminne mer om tidlig Polanski.

«Sisters» er dermed den første thrilleren i De Palmas filmografi, og filmen som først skulle peke i den retning som skulle definere karrieren hans. Kontinuiteten fra tidlige «Greetings» og «Hi, Mom!» ses i konturer av tematisering og virkemidler – inkludert voyeurisme – men «Sisters» var altså startskuddet for å oppleve thrillerhåndverkeren De Palma i aksjon; lignende teknikker, perspektiver og motiver satt inn i et filmunivers av suspense. Det vi ser er et psykologisk mordmysterium krydret med stilistiske ideer, der regissøren bruker kamera som pensel for å male store bilder med en rik filmatisk palett. Allerede her er De Palmas billedkomposisjoner tidvis nær perfeksjonert. Men «Sisters» er heller ikke kun teknikk. I høyeste grad er det også en tank av følelser her, noe De Palma sjeldent får anerkjennelse for. Og sannsynlig var «Sisters» viktig på veien mot det virkelige storskalagjennombruddet som jo var «Carrie» fire år senere, et verk som i høyeste grad fungerer som en emosjonell sterk historiefortelling. Om «Carrie» skulle vise filmskaperens endelige format, er «Sisters» det sterke signalet på storhet som i retrospekt vanskelig kan underkommunisere storheten og betydningen av.

De Palma håndterer vakkerhet med vemmelighet med fullstendig kontroll og smak. Det er en film ladet med kontraster: Om dualismen i dysterhet og letthet, personer som gjøres avhengig av hverandre for å skape identitet. Det er Danielle som trekkes følelsesmessig mot Dominique i et avhengighetsforhold for å føle seg hel og for å ha noen å skyve egen mørkhet på. Om Danielle/Dominique er betegnede for hva filmen er, er det kontrasterende verdisynene i Danielle og Graces perspektiver, som på seksualitet, en ingrediens som etter hvert tar større plass. Filmen forteller om Danielle som opplever Graces snikende tilstedeværelse som en trussel, både for å oppdage forbrytelsen, men like mye for hennes frigjorthet som kvinne. Til slutt havner begge i en situasjon de får bruk for hverandre.

De Palmas blikk på kvinner i film skulle senere stadig bli kritisk vurdert, i anklagelser om banal voyeurisme og objektivisering av vakre kvinner med et pornografisk blikk, eller utsette dem for ekstrem vold. Denne kritikken traff kanskje hardest i «Body Double» fra 1984, men var til stede allerede i de tidlige lavbudsjettsfilmene «Greetings» (1968) og «Hi, Mom!» (1970), og da også i «Sisters». En film som velvillig iscenesetter Margot Kidder som forførende og vakkert blikkfang for publikum å kikke uoppdaget på som den intetanende mannen i åpningssekvensen som trodde han hadde vår trygghet.

Med kjennskap til hele Brian De Palmas senere filmografi, er det ekstra fengslende å se «Sisters» nå for alt hva den bygger på av brikker som filmskaperen senere skulle samle andre og enda større verk på. Men det nevnt, er «Sisters» fortsatt blant de mest vitale og spennende psykologiske skrekkfilmene å vende tilbake til.