To år etter det grandiose hovedverket «Leoparden» finner vi i Luchino Visconti-filmografien den langt mindre omtalte «Sandra» (originaltittel: «Vaghe stelle dell’Orsa»). Så, hva har den å by på?
Vel, Claudia Cardinale er det naturlige svaret her. Den italiensk-tunisiske filmstjerneskjønnheten hadde i denne perioden allerede fått smaken på Hollywood, men var fortsatt det naturlige midtpunktvalget for Visconti i rollen som Sandra.
Sammen med sin amerikanske ektemann, spilt av Michael Craig, ser vi Sandra reise tilbake til hjembyen i Toscana i kjølvannet av farens død for å delta i en seremoni. Der møter de broren, Gianni (spilt av Jean Sorel), den mentalt syke moren og stefaren. Derfra utspilles et drama etter notene fra det greske Elektra-skuespillet av Sofokles. Gradvis avdekkes mørke familiehemmeligheter, og konturene av et spesielt intimt søskenforhold blir synliggjort.
Manus er skrevet av Suso Cecchi D’Amico, som beriket italiensk film med en betydelighet som «Sykkeltyvene» for Vittorio De Sica, men som mest kjent som Viscontis trofaste samarbeidspartner på storverk som «Leoparden», «Rocco og hans brødre» og «Hvite netter». I «Sandra» er det et innesluttet drama som er forfattet, men i samspill med Visconti er det likefull gjort plass til operatiske elementer.
Om Viscontis filmografi inneholder verk som vekselvis er realistiske og dekadente, bygges i «Sandra» en bro mellom stilartene. Når blikket er rettet mot figurnærbilder i et intenst spilt kammerspill som higer etter realisme, lar Visconti også kamera fange pregfulle omgivelser som en essensiell markør; utendørs beveger man seg typisk langs massive søyler, etruskiske ruiner og grotter, mens innendørs befinner vi oss ofte i eksklusive rom av marmorgulv og dyrbar kunst. Visconti dras mot de estetiske bakgrunnene, men enda mer trekkes han mot Cardinale, som om kamera beundrer mennesket og den kvinnelige figuren. Ofte tas en oppsiktsvekkende zoom in/zoom-ut-effekt i bruk for en distinkt veksling mellom detaljer i bildet.
Der filmen i stor grad foregår i mørket, er det som kamera ivrer etter å lyse opp skjønnheten i Claudia Cardinale. Men om filmen liker å understreke den feminine skjønnheten, makter den også å presentere henne som et puslespill av et menneskelig individ. Og brikkene faller aldri helt på plass, især ikke for ektemannen. I en finstemt utendørsscene forteller ham til hennes bror, med ryggen til, at Sandra ble født for ham den dagen de først møttes og at han elsker henne, men nå må han erkjenne at han i løpet av denne dagen har innsett at han overhodet ikke kjenner henne likevel.
Filmens vaghet, eller forsiktighet, kan like mye være dens styrke som lille feighet. Visconti er ikke like erotisk oppsøkende, eller grafsende, som eksempelvis landsmann Bertolucci hvis gitt samme materiale kunne gravd klarere veier inn i de erotiske forbindelsene som her mer strykes ved. Men det handler ikke om at «Sandra» ikke er kompromissløs. Visconti er bevisst mer antydende enn opptatt av fullbyrdelse. På et vis anes det også i fotoarbeidet som ikke sjeldent lar mye av det essensielle foregå utenfor sentrum av bildet, mens dramaets innesluttende mystikk forsterkes av den mørklagte iscenesettelsen som er så gjennomgående – og sågar vellykket.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar