Kunsten å gråte i kor (2006)

Kritikerrost dansk familiedrama som etter å ha vært på filmfestival-turné verden over i ganske nøyaktig ett år, endelig settes opp på ordinær kino her til lands denne helgen. Kan den leve opp til alle superlativene? Jeg har sett filmen, og skal forsøke å gi svar.

Filmen baserer seg på en dansk roman ved samme navn: Kunsten å gråte i kor. Handlingen er lagt til et landelig område av Jylland en gang på 1970-tallet. Sentralt i historien står en psykisk ustabil far som hver natt truer familien med å ta selvmord, en åndsfraværende og pillespisende mor, en skjør tenåringsdatter og yngstesønn: 11 år gamle Allan som med sin barnlige, uvitende naivitet kun ønsker å holde faren blid og fornøyd – og strekker seg langt for å oppnå den familieidyllen han lengter etter.

Filmen starter idet familiens eldste sønn, Asger, kommer hjem på besøk fra studier. I en tidlig scene rundt kjøkkenbordet kommenterer Asger hvordan resten av familien spiser med gaffel i høyrehånden. «I resten av verden holder man gaffelen i venstrehånden», påpeker han. Faren freser tilbake med at han bare er en enkel melkemann som ikke har hatt mulighet til å ta utdannelse, og anklager sin sønn for å være en belærende Erasmus Montanus (uten at han selv sier dette, all den tid faren neppe har lest noe Holberg til tross for sitt danske opphav). Poenget er at diskusjonen rundt middagsbordet, i filmens begynnelse, umiddelbart lar oss bli kjent med karaktertrekkene til hvert enkelt medlem av familien på en veldig treffende måte.

Samtidig er det først når natten kommer at historien eskalerer. Faren sliter med depresjoner, og nærmest hver natt beveger han seg ned fra soverommet mens han i selvlidenhet høylytt medgir at han ønsker å ta sitt eget liv. Enden på visa blir at noen må komme etter og roe ham ned. Etter at kona har begynt å se seg lei på oppstyret og heller sover videre på sovepiller, er det barna i huset som må ordne opp. Allan finner ut at det beste trikset er å sende søsteren sin ned trappa og inn til deres hulkende far. Søsteren kler av seg og legger seg inntil faren – og noen minutter etter er han igjen fornøyd.

Allan forstår ikke hva som i virkeligheten foregår, men så lenge faren blir fornøyd, så er Allan fornøyd. Dermed blir det etter hvert et rituale at den 14 år gamle datteren kler av seg for å «trøste» sin far.

Senere oppdager Allan at det er én annen ting som gjør faren blid og fornøyd: når han får lov til å holde taler i begravelser, noe han behersker bedre enn alle andre i bygda. Dette gir Allan en heller morbid idé…

Kunsten å gråte i kor blander dyp tragedie med en svart, underfundig humor på en tidvis briljant måte. Spesielt i første del, i karakterbygging-fasen. Regissør Peter Schønau Fog finner den vanskelige balansen mellom komedie og alvor, selv om jeg forsåvidt kan forstå at enkelte scener, isolert sett, kan virke støtende på noen. Det er tross alt tabubelagt og sår tematikk som trekkes opp og gjøres til gjenstand for (svart) komikk.

Filmen er for øvrig flott fotografert av norske Harald Gunnar Paalgard, selv om det til slutt er skuespillerne som rettvis stjeler det meste av oppmerksomheten.

Selv føler jeg at filmen kanskje vipper litt over kanten og sliter med å finne sin egen form i andre halvdel, og etter at det har gått noen dager, så merker jeg at inntrykkene ikke lenger er like sterke. Men der og da oppleves Kunsten å gråte i kor som en sterk og god skildring av tragisk hverdagsrealisme i en komisk, underfundig setting. Jeg ble ikke overveldet, men for all del: filmen anbefales.

Kinopremiere er denne helgen.