The Lookout (2007)

Dette var skuffende saker. Av en eller annen grunn så hadde jeg fått det for meg at The Lookout kom til å bli en av årets filmatiske høydepunkter. Det er en god stund siden jeg begeistret leste de første omtalene, det må ha vært i mars, da filmen hadde ameikansk premiere. Det var store ord som ble brukt, slik at jeg i et halvt år har gått rundt og ventet forventningsfullt på at filmen en dag skulle finne veien til norske kinosaler. Nå har den gjort det – og jeg har fått årets store skuffelse rett i fanget (ved siden av Quentin Tarantinos Death Proof, men skal forsøke å komme tilbake til det i en annen post).

The Lookout handler veldig enkelt om tenåringsgutten Chris som havner i en stygg bilulykke, overlever, sliter med hukommelsestap, har et distansert forhold til sine velstående foreldre, bor sammen med en blind mann spilt av Jeff Daniels og har en vaskejobb i en bank som han til slutt ender opp med å rane – mot sin vilje. Chris spilles av talentfulle Joseph Gordon-Levitt som imponerte vettet av meg i den fantastiske Mysterious Skin og gjorde seg heller ikke helt bort i den lettere overvurderte, men likevel friske neo noir-forsøket Brick. I The Lookout fortsetter han å demonstrere sitt talent, men dessverre er rollen denne gang både usympatisk og lettvint utviklet.

Det hele åpner ganske lovende, muligens fordi jeg er innstilt på at dette skal være bra, men det tar ikke lang tid før jeg må erkjenne for meg selv: dette er jo rimelig uinteressante saker. Filmen begynner som et psykologisk drama og ender i en thriller, uten at den er veldig overbevisende som noen av delene. Høydepunktet er definitivt Jeff Daniels, men det er ikke til filmens fordel at han bare er på lerretet noen få minutter.

At manuset til Scott Frank skulle være så godt at filmskapere som Sam Mendes, David Fincher og Michael Mann alle luktet på prosjektet forstår jeg lite av. Scott Frank, som tidligere har skrevet Minority Report og Out of Sight (meget gode manus), endte til slutt opp med å virkeliggjøre sin egen historie. Og kanskje er det der feilen ligger. Frank forsøker tydeligvis å være nettopp Mendes, Fincher og Mann på en og samme gang, men er milevis unna å ha slike ferdigheter og søler det dessuten kraftig til i historiefortellingen. Det blir mange løse tråder og filmen fremstår som halvveis, ufullendt og særdeles lite engasjerende. En real nedtur, tatt forhåndshypen i betraktning.