Control (2007)

Jeg vet at denne filmen vil gå høyt inn på listen min over årets beste filmer når den skal settes opp rundt nyttår.

Control er en knakende god film, ikke bare for fansen av Ian Curtis og Joy Division, men for alle som er glad i god film – og god musikk. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i utgangspunktet er svak for Joy Division, og kanskje er det en fordel, men garantert ingen nødvendighet for å sette pris på dette lidenskaplig godt fortalte verket. Og hvis musikken samtidig får en renessanse på grunn av filmen (og det tror jeg den vil få), så hadde jo ingenting vært bedre enn det, vel vitende om at Joy Division aldri har vært eller kommer til å bli allemannseie. Til det er de for gode.

Control er filmen om Ian Curtis, vokalist og frontfigur i det Manchester-baserte Joy Division, det viktigste og mest interessante bandet i England på slutten av 70-tallet. Post-punk. Curtis var en melankolsk poet, låtskriver og musiker. Med et stort hjerte, men også med en ulidelig smerte og sykdom forsøkt druknet i alkohol og piller, fikk 23 år gamle Ian Curtis til slutt nok og forlot denne verden en maidag i 1980 med et tau hengende rundt hodet. Han etterlot seg kone og en datter på ett år.

Tilbake er tekstene, stemmen, minnene, musikken.

Og det er dette som oppsummeres og portretteres så smertefullt, så kraftig og så sterkt i Control, regissert av debutant Anton Corbijn, med en åpenbar lidenskap og kjærlighet for personen og musikken. Corbijn har selv bakgrunn som regissør av musikkvideoer og fotograf for blant annet Depeche Mode, Nirvana, Tom Waits, Metallica og U2. Utvilsomt en god CV, men i dag er det Control som er kronen på verket.

Med nydelig foto i svart/hvitt skapes en genuin britisk 70-tallsatmosfære som den perfekte ramme for en historie som er fengslende og energisk fortalt, men som også har en sårhet i seg. Og med skuespillerprestasjoner av Sam Riley og Samantha Morton som i en rettferdig verden allerede burde være i gang med å planlegge antrekket til Oscar-utdelingen. Kudos også til resten av skuespillerne. Og det er ganske utrolig å tenke på at de som i filmen utgjør Joy Division faktisk fremfører låtene live for egen maskin… Det kunne vært katastrofe, men låter istedet veldig, veldig bra. I tillegg kommer mye annen bra musikk på soundtracket som ren bonus, fra David Bowie til New Order.

Filmen er kanskje ikke oppløftende, men den er faen så bra. Og ja, dette er en anbefaling.