Det er ingen nyhet at Michael Moore bruker omdiskuterte metoder og vinklinger i sine populære dokumentarfilmer. Mange har også belyst det i egne dokumentarer. Grunnen til at det kanadiske regiparet, Rick Caine og Debbie Melnyk, sitt bidrag fortjener litt mer oppmerksomhet er at de etter sigende deler Moores politiske syn, samtidig som de utgir seg for å være (eller ha vært) beundrere av Michael Moore som dokumentarist. Det skal også ha vært utgangspunktet for denne filmen (så får det være opp til hver enkelt å avgjøre om det føles troverdig).
Men underveis, mens de gjorde research, oppdaget Caine og Melnyk at det var mye som skurret – både i Moore sin historie, hva kolleger og venner forteller om ham, hvilket bilde som tegner seg når de reiser til Flint (hjembyen hans) og hvilke arbeidsmetoder han benytter seg av. Caine og Melnyk gjør blant annet et stort poeng ut av at Michael Moore faktisk lyktes med å gjennomføre to (!) intervjuer med General Motors-sjef Roger Smith i forbindelse med gjennombruddsfilmen Roger & Me, hvor hele premisset var at Moore aldri fikk Roger Smith i tale. Og det er flere slike historier i Manufacturing Dissent – som i sum tegner et lite flatterende bilde av Michael Moore, både som dokumentarisk, men også som menneske. Caine og Melnyk forsøker også over lang tid å organisere et intervju med Michael Moore, men lykkes aldri.
Det de derimot lykkes med er å lage en interessant dokumentar som på en forholdsvis balansert og nøkern måte fungerer som et portrett av en mann som med gode intensjoner, men kanskje med litt for stort selvbilde, er blitt verdens mest berømte og innflytelsesrike dokumentarisk ved hjelp av høyst omdiskutert metodikk. Han lager gode filmer om viktig tematikk – nå sist med Sicko som jeg for litt siden skrev en betinget positiv omtale av – men skal samtidig være på vakt for at stadig flere blir oppmerksomme på hvordan han kommer seg fra A til Å i sine filmer. Det er ikke alltid «the end justify the means».
speilet.net 
Legg igjen en kommentar