Sju år har gått siden James Gray regisserte Mark Wahlberg og Joaquin Phoenix i The Yards. Nå er han tilbake med We Own the Night, fortsatt med Wahlberg og Phoenix plassert foran kamera. Eva Mendes og den alltid pålitelige Robert Duvall er nye på laget.
Ettersom We Own the Night er en klassisk «passe underholdende mens det pågår, men veldig fort glemt»-film (og fordi jeg er en smule trøtt) så skal jeg gjøre dette veldig kort. Filmen har et simpelt plott: Bobby (Phoenix) driver nattklubb i New York på 80-tallet. Broren (Wahlberg) er politimann. Faren (Duvall) er politisjef. Når de oppdager at en fremtredende russisk narkotikasmugler frekventerer Bobbys utested på jevnlig basis, er de nødt for å gå til aksjon – og vil ha med Bobby på sitt lag. Sånt blir det komplikasjoner, moralske kvaler og mye spenning og action ut av.
Fortellermessig fungerer We Own the Night utmerket som en symbiose av spenning og familiedrama i én time. Jeg storkoste meg i kinosalen og overså glatt usannsynlighetene som poppet opp fra tid til annen. Jeg fant ganske enkelt ut at jeg likte Ray Liotta godt i hovedrollen (først flere dager etterpå gikk det opp for meg at det var Joaquin Phoenix) og det visuelle uttrykket – som er det eneste jeg husker som positivt fra The Yards (også en lett forglemmelig film) – er barskt, men stilrent og småvakkert. Det er stramt regissert, med en sterk intensitet og effektiv formidling av karakterer og handling.
Dessverre mister Gray grepet omtrent halvveis ut i filmen. Og selv om et par enkeltscener virkelig stikker seg ut i positiv retning (en biljaktscene i pøsende regnvær er utrolig stilig), så tar historien et par uheldige vendinger det er vanskelig å sette veldig stor pris på med mindre man er lobotomert. Det blir ganske platt, rett og slett.
Hvis du først vil se russiske gangstere utfolde seg på kinolerretet i disse dager slår jeg heller et slag for Eastern Promises. Dermed ikke sagt at dette er en verdiløs film uten underholdningsverdi. For dette er faktisk overraskende bra, solid filmhåndverk og alt det der, og jeg tror kanskje jeg koste meg enda mer mens det pågikk enn jeg gir uttrykk for her. Men igjen, det er jo på ingen måte noen minneverdig film… av natur. Og man blir alltid litt irritert når en framragende åpning ikke følges opp.
speilet.net 
Likte filmen helt fram til den siste delen med Bobby som ble helt på trynet.
Helt enig det du skriver her, og jeg hadde tenkt til å nevne akkurat det du nevnte med enkeltscener som stikker seg ut i min egen omtale: Den bilscenen var utmerket, men passet egentlig inn i filmen som en helhet som var hakket vassere i tempo og gjennomføring. Dersom «We Own The Night» hadde vært regissert i samme stil som biljakten, tror jeg fort vi kunne snakket blant årets beste filmer, men den står for mitt vedkommende i stedet igjen som en helt grei film m.t.p. underholdningsverdi, men som ikke kommer med noe nytt. Jeg ser heller Scarface, for å si det sånn.