Jeg visste ikke helt hva jeg forventet, men jeg forventet mye av Farvel Falkenberg. Jeg fikk en solid nedtur.
Filmen har noen øyeblikk der den klarer å formidle en fin nostalgisk, men bittersøt og melankolsk stemning – det skjer gjerne i sekvenser uten dialog, men med musikk til bildene. Kanskje er det skuespillerne med alle sine begrensninger som ødela filmopplevelsen for meg. Men jeg har da klart å sette pris på filmer til tross for svakt skuespill tidligere, så jeg tror det heller er filmen – både hva den forsøker å uttrykke, men mest hvordan den forsøker å gjøre det – som skaper problemene for meg. For meg fremstår filmen som navlebeskuende og kjedelig. Den «innovative» stilen klarer heller ikke å engasjere, snarere tvert om, og karakterene; hva de føler, tenker og sier til hverandre føles totalt irrelevant for meg.
Man kan riktig nok fornemme at filmen bygger opp til noe, men når det dramatiske vendepunktet kommer etter en time, er jeg allerede mer opptatt av å bla i gamle tekstmeldinger på mobilen enn å følge nysgjerrig med på skjermen. Jeg gjør mitt beste for å komme inn i historien og filmens sjel igjen den siste halvtimen, men lykkes egentlig ikke og føler meg til slutt som et ganske stort spørsmålstegn. Hva var det jeg gikk glipp av?
speilet.net 
Hurra! Endelig en som er enig med meg! Denne filmen ble rost opp i skyene uten at jeg helt forstår hvorfor? Virker litt som det er en bragd i seg selv å plukke opp et kamera, filme noen kamerater i merkelig situasjoner, en kjip hendelse og så er det noe friskt og nytt. Jeg kjedet meg gjennom hele filmen, klarte ikke henge med på noen av karakterene, eller deres relasjoner. Det avgjørende poenget på slutten føles dermed mer som om filmskaperene også har skjønt dette enn et spesielt ønske om å formidle noe.