Lions for Lambs (2007)

Du føler deg litt ussel etter å ha sett Lions for Lambs. Ikke fordi det er en veldig god eller dårlig film. Filmen er nemlig skuffende middelmådig – med et minustegn foran. Men likevel klarer Robert Redford (regissør) og Matthew Michael Carnahan (manusforfatter) på en konsis måte å definere hvem de henvender seg til – og får til slutt frem sitt budskap.

Dette er ikke et venstrevridd angrep på den politiske høyresiden og Bush-administrasjonen, slik dedikerte republikanere har advart mot før de i det hele tatt har sett filmen. Redford har tvert i mot en appell på tvers av politiske grenser. En appell til meg og deg – vi som er privilegerte borgere i utviklede velstandssamfunn – uten å engasjere oss i hva som foregår i den virkelige verden. Vi som er i besittelse av ord, men ikke velger å handle. Selv om vi har muligheten. Det er apatien, likegyldigheten og selvtilfredsheten fingeren rettes i mot. Hvordan tar vi i bruk de ressursene vi er tildelt?

Man kan ikke unngå å føle seg truffet av den moraliserende pekefingeren, og kanskje rusler man også litt nedbrutt ut fra kinosalen, med en litt dårligere samvittighet enn man hadde en halvannen time tidligere. Sånn sett fungerer Lions for Lambs helt etter notene. Men en film er jo ikke nødvendigvis veldig god bare fordi den evner å formidle et budskap.

For det er ikke før helt mot slutten Redford roter seg frem til poenget sitt. Frem til da vil Lions for Lambs for mange fortone seg som en tålmodighetsprøve av de sjeldne. 90 % av filmen er dialog – der det klippes mellom to samtaler. Vi har Meryl Streep som venstrevridd journalist i samtale med Tom Cruise som republikanernes nye stjerneskudd. Han har invitert henne eksklusivt til sitt kontor, slik at han kan «selge» administrasjonens nye strategi for å lykkes i Afghanistan. Den andre samtalen foregår på et universitet. Robert Redford spiller en professor og foreleser som har invitert en av sine studenter til samtale om hans manglende engasjement. I tillegg flettes en historie om to amerikanske soldater i Afghanistan inn i helhetsbildet. På den måten får vi i det minste noen korte avbrekk fra kontorpulter til militærsekvenser i det krigsherjede landet.

Det er denne tredelte historien som er ment å føre filmen fremover, men det blir egentlig bare kunstig å insinuere at det er noen form for fremdrift i Lions for Lambs. Det er absolutt prisverdig at filmskapere viser sosialt engasjement og tar opp viktige samfunnsspørsmål på film. Jeg ser gjerne mer av det. For som statsviter så er jo dette selvfølgelig ting som opptar meg. Problemet her er at det dialogpregede manuset oppleves som en dårlig skjult konstruksjon med en tilsynelatende endeløs rekke av fraser vi har hørt før. Midt opp i all tåkepraten er det tilløp til noen interessante poenger et par ganger, men det følges beklageligvis aldri opp. Slutten er sammensatt på en fin måte, men hvis de ti siste minuttene illustrerer effektiv og god dramaturgi, er alt frem til da det stikk motsatte.

Robert Redford har laget uendelig mye bedre filmer enn dette tidligere. Jeg tenker da på Ordinary People og Quiz Show. Det er heller ikke noe ekstraordinært med prestasjonene foran kamera, til tross for høy stjernefaktor. Rett og slett fordi karakterene og manuset ikke tillater noen form for briljanse.

I sum er dette et knusktørt og statisk drama om storpolitikk og sosialt engasjement. Intensjonen er god, men gjennomføringen står ikke i stil. Dessverre er Lions for Lambs blitt en av årets store skuffelser.