Sisters (1973)

Danielle og Dominique ble født som siamesiske tvillinger. Etter mange år ble de endelig atskilt og kunne starte sine egne liv – hver for seg.

Vi møter først Danielle som treffer på Phillip via deres deltakelse i et slags skjult kamera-program på tv. De finner tonen og Phillip blir med Danielle hjem. Det liker derimot verken Danielles eks-mann eller Dominique, som er på besøk for å feire deres felles bursdag, spesielt godt.

Det hele ender med et aldri så lite blodbad, og i en leilighet like ved mener avisjournalisten Grace å ha sett hva som har foregått i naboleiligheten. Hun påkaller politiet, men før de ankommer er sporene forsvunnet, og Grace sin troverdighet trekkes i tvil hos politimennene. Det ender med at Grace selv tar initiativ til å løse saken.

Brian De Palma er en av mine favorittregissører, og Sisters er utvilsomt av hans beste og mest interessante verk. Filmen som virkelig stadfester De Palma som en Alfred Hitchcock-hyllende og inspirert filmskaper. Sisters er krydret med referanser og lånte ideer fra blant andre Psycho, Rear Window og The Birds. Samtidig er De Palma en regissør som med en noe «nerdete» tilnærming til filmmediet og kunnskap om filmhistorien, bruker insikten til inspirasjon som absolutt har gitt ham en særegen signatur.

Linken til Hitchcock kan videre spores i at selveste Bernard Herrmann (Citizen Kane, Vertigo, Psycho, Taxi Driver, Cape Fear (begge) etc.) er hyret inn som komponist. Han har tilført en rekke filmer det lille ekstra med sine toner, og gjør også det i Sisters. Musikken som bygger seg opp ved filmens første drap, er av det virkelig minneverdige slaget, og definitivt medvirkende til at dette er blitt en enkeltscene som blir sittende igjen på netthinnen en stund (ikke ulikt den berømte dusjscenen i Psycho). Dessverre er det sjeldent å høre musikk av denne typen i nyere skrekkfilmer.

Men så er også De Palma en av de aller fremste filmskaperne når det kommer til å lage minneverdige enkeltscener som stikker seg ut visuelt. Derimot halter det av og til litt når scenene som er flotte hver for seg skal flettes sammen til en velfungerende helhet. Dermed er det gjerne slik at man husker spesielle scener fra De Palmas filmer, snarere enn at filmene hans i sin helhet huskes som fullendte mesterverk.

Jeg må likevel tilstå at jeg simpelthen elsker stilen til De Palma. Mange anklager ham for å kopiere villt og hemningsløst fra Hitchcock, spesielt i sin tidlige karriere og kanskje aller mest nettopp i Sisters, og at filmene hans på den måten blir meningsløse blåkopier. Jeg er uenig. De Palma er en intelligent filmskaper som låner, ikke stjeler, fra de beste – men likevel klarer å implementere egne ideer og lage noe minneverdig og særegent. Og hva er galt med å benytte seg av en velfungerende formel når man får et godt resultat?

Sisters er en visuell maktdemonstrasjon. Bruk av split-screen har for eksempel sjeldent eller aldri (?) blitt brukt bedre. Dessuten: i mine øyner er Sisters samtidig særdeles vellykket og undervurdert som en underholdende, effektiv psykologisk thriller – som også inneholder et par overraskende vendinger og publikumsutfordringer. Gode skuespillere finner vi også. Både Margot Kidder og Jennifer Salt er strålende castet.

Noen komiske elementer, gjerne i form av mindre bikarakterer, er også gjemt inn i filmen og fungerer som kjærkomne avbrekk fra filmens fokus, uten at det tar overhånd og skader filmens stemning.

Sisters har ganske enkelt alt det jeg elsker ved de paranoide psykologiske thrillerne/skrekkfilmene fra 70-tallet.

PS! Fjorårets remake var allerede en vits på idéstadiet, og bør naturligvis overses av alle. Heldigvis kan det se ut som de fleste har skjønt det.

Vurdering: