I lys av å være tidenes dyreste nordiske filmproduksjon, har det naturlig vært mye oppmerksomhet og høye forventninger knyttet til filmatiseringen av Jan Guillous populære bøker om korsfareren Arn Magnussoon. Nå er den første av de to filmene klar for kinolansering.
Historien tar oss med tilbake til midten av 1100-tallet der unge Arn vokser opp på Arnäs gård i Västra Götaland. I tenårene møter og forelsker han seg i den vakre Cecilia fra en rivaliserende slekt. Det hele utvikler seg til et kjærlighetsforhold som spesielt kirken setter svært lite pris på. Som straff sendes Cecilia til et kloster, mens Arn sendes til Det Hellige Land som tempelridder.
Jeg har ikke lest Arn-bøkene og er således et levende eksempel på at det ikke er en nødvendighet for å sette pris på filmversjonen. For til forskjell fra en lettere lunken mottakelse i både norsk og svensk filmpresse, og sammen med en litt forsiktig forventning, koste jeg meg i kinosalen. Særlig er den første timen strålende i sin karakter- og miljøetablering, riktignok med unntak av en litt unødig overforklarende fortellerstemme, men det forsvinner raskt. Bildene er mektige med mye flott foto. Skuespillet er også bedre enn ventet.
Historien mister dessverre litt driv og spenning underveis, sannsynligvis som følge av det store tidsperspektivet som skivses inn på filmens to timer og tyve minutter. Men den stilsikre produksjonen og den storslåtte historiske skildringen skygger over filmens mindre svakheter. Arn – tempelridderen har så mange kvaliteter, så mye fint å hvile øynene på, at den absolutt bør oppleves på kino.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar