Sommerhuset er noe så spesielt som en novellefilm. Med sine 40 minutter er den lenger enn en typisk kortfilm, men kortere enn en typisk spillefilm. Men uansett varighet: nå er den Ole Giæver-regisserte filmen å se på kino. Premiere førstkommende fredag.
For å gi publikum følelsen av litt valuta for pengene, er den prisvinnende 10 minutter lange kortfilmen Tommy av samme regissør plassert før Sommerhuset som en forfilm:
På fjellet treffer Arild (Anders Baasmo Christiansen) ved en tilfeldighet på faren (Bjørn Sundquist) til en gammel klassekamerat fra barneskolen. Filmen skildrer en nær og ubehagelig konfrontasjon mellom to mennesker i en samtale som trekker ut i det absurd morsomme. Dialogen og skuespillet er presist og herlig orientert rundt detaljer som gjør at vi kan trekke overraskende mye ut av disse to karakterne i løpet av den 10 minutter lange samtalen.
Men over til hovedfilmen: Sommerhuset. Søstrene Renate og Hedda har nylig mistet moren sin. De bor nå sammen i en leilighet i Oslo, men forholdet er ikke lenger det samme etter at moren døde. Mens Hedda åpenbart har vært gjennom en sorgprosess og snakket ut om det som har skjedd, har Renate fortrengt de vonde følelsene bak en fasade, som om ingenting har skjedd. Men når hun reiser tilbake til familiens sommerhus i Nord-Norge, klarer hun ikke lenger å holde følelsene skjult.
Det er en følelsesmessig påkjenning å se Sommerhuset. Den forferdelig ubehagelige stemningen blir voldsomt konsentrert, og det gjør vondt å følge hovedkarakteren Renate, som tvinger seg selv til å handle som en tvers gjennom usymaptisk person fordi hun nekter å forholde seg til virkeligheten. Som et melankolsk karakterportrett er Sommerhuset presist observerende, og Giæver har funnet mange interessante detaljer for å vise karakterenes sårbare sider.
Likevel blir dette litt anstrengt om et tungt og vanskelig materiale, der Giæver smører litt for tykt på etter min smak.
Vurdering:
speilet.net 
Jeg tror jeg støtter konseptet likevel. Norske filmskapere som tør å slippe novellefilmer på kino fortjener oppslutning, og dobbel kvinnelig hovedrolle er på sin plass når norsk film ellers nesten utelukkende handler om menn i 20-/30-åra.
Ikke noe i veien med konseptet. Men kan liksom ikke slå meg løs med superlativer kun fordi vi har en filmskaper som tør å lage en novellefilm og slippe den på kino, eller skriver en film med kvinne i hovedrollen, selv om det absolutt er prisverdig. Men et forfriskende og interessant innslag i den norske filmfloraen, dét er det!