Michael Clayton (2007)

Intelligent og dempet advokat-thriller av den gamle skolen. Oscar-nominerte Michael Clayton er velkomponert og velsmurt i alle ledd, stødig regissert av debutant Tony Gilroy som tidligere har gjort seg bemerket med sterke manus til filmer som The Devil’s Advocate og Dolores Claiborne. I tillegg til Jason Bourne-filmserien. Absolutt en «one to watch» i Hollywood.

Det slo meg faktisk underveis at Michael Clayton i sin oppbygning og stil minnet litt om spenningsfilmene til Sydney Pollack, enten det er 70-tallsklassikeren Three Days of the Condor, 90-tallets beste John Grisham-filmatisering i The Firm, eller den litt mer haltende politiske thrilleren The Interpreter (Tolken) fra 2005. Og likheten med disse filmene slo meg faktisk før jeg oppdaget at nettopp Sidney Pollack spiller en langt fra uviktig birolle i Michael Clayton. Senere fant jeg også ut at han har produsert filmen.

At Pollack har hvisket noen veloverveide ord i øret på Gilroy virker således plausibelt. Men samtidig ville ikke dette blitt halvparten så bra hvis det ikke hadde vært for ensemblet foran kamera:

George Clooney gestalter tittelrollen med sedvanlig autoritet. Men enda mer imponerende er et par av birollene: Tom Wilkinson er forstyrrende god som forsvarsadvokaten som flipper ut i absurd oppførsel. Mens Tilda Swinton er fremragende i rollen som desperat og karrierefokusert rådgiver for det saksøkte firmaet. At hele trekløveret er tildelt hver sine Oscar-nominasjoner, er det faktisk fint lite å si på.

Fortellingen er akkurat passe intrikat og intelligent, og i hendene på mindre begavede filmskapere kunne dette blitt litt av en røre. Men det er det ikke. Gilroy behersker fortellerkunsten til det fulle. Nesten. Jeg er for eksempel litt usikker på hvor heldig det var å vise bruddstykker fra historiens slutt tidlig i filmen. Selv om disse scenene er praktfulle og velgjort til fingerspissene.

Oppsummert: Michael Clayton er klassisk Hollywood-spenning på sitt absolutt beste.

Vurdering: