Before the Devil Knows You’re Dead (2007)

Veteranregissør Sidney Lumet har ikke laget film på dette nivået siden The Verdict i 1982.

To brødre (Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman) sliter hver for seg med økonomiske problemer og bestemmer seg for å rane foreldrenes smykkebutikk for å komme ut av elendigheten. Det legges en plan som skal sikre at ingen kommer til skade. Og siden foreldrene er forsikret, vil de heller ikke få noe økonomisk tap.

Men på ransdagen går ting forferdelig galt. Under en serie av uheldige hendelser og tilfeldigheter, ender det opp med at moren blir skutt og brødrene får ikke med seg et eneste smykke fra butikken.

Lumet åpner filmen med en overraskende heftig sexscene med Philip Seymour Hoffman og Marisa Tomei. I det øyeblikket har vi ikke rukket å bli kjent med karakterene eller deres forhold. Og det er akkurat det Lumet utnytter i åpningsscenen. Etter at de begynner å snakke sammen, forstår vi at de er gift.

Filmen følger videre brødreparets økonomiske problemer som leder an til planlegging og gjennomføring av ranet, og ikke minst de påfølgende konsekvensene. Dette skjer ved at kronologien stokkes om. Først etter at vi har sett ranet blir vi for eksempel kjent med hvorfor og hvordan brødrene går til det drastiske skrittet. Og hvorfor det går så galt som det gjør.

Som ransfilm kan Before the Devil Knows You’re Dead i begynnelsen minne om en litt mindre hensynsløs utgave av Reservoir Dogs. Men etter at vi har ristet av oss den voldsomme åpningen, blir det mer og mer tydelig at Sidney Lumets film har en dypere psykologisk side, der den avdekker en dysfunksjonell familedynamikk og hvilken drivkraft og moral vi finner i brødrene.

Etter hvert som vi ser helheten i historien, blir dette bare vondere og vondere. Ikke ulikt en gresk tragedie. Problemene blir gradvis større og mer fundamentale. Legg spesielt merke til hvordan musikken hele tiden brukes for å underbygge karakterens sterke desperasjon. Det er en smertefull opplevelse å se Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman, både fordi karakterene tar så håpløse valg, men også fordi begge spiller så ekstremt overbevisende i to krevende roller. Albert Finney er om mulig enda bedre i farsrollen, som får en mer sentral plass utover i filmen.

Kanskje dreper flashbackene litt av spenningen underveis, men samtidig er det tydelig den ytre spenningen ikke har vært prioritert i Kelly Mastersons manus eller Sidney Lumets regi. Dette er en mektig historie med flere lag, lagt i hendene til en regissør som vet å forvalte det. Og ikke minst med tre skuespillere som leverer jevngodt med de fleste av årets Oscar-nominerte.

Vurdering: