Coen-brødrene har i manges øyne ligget nede for telling i noen år. I så fall har de nå reist seg opp og slått knock-out på skeptikerne.
No Country for Old Men er nemlig deres beste film — og dermed en umiddelbar klassiker.
Og det slo meg under Oscar-utdelingen at vi nok (etter min mening) må helt tilbake til 70-tallet for å finne en like sterk vinner i kategorien beste film.
Filmen baserer seg på en bok av Cormac McCarthy som er høyt elsket av mange. Llewelyn Moss (Josh Brolin) snubler nærmest over en mislykket narkohandel i den amerikanske ødemarken, der det ikke er et menneske med puls å se på mils omkrets. Flere blodige lik vitner om at mye har stått på spill, og i en lastebil oppdager den cowboyaktige Moss en koffert som viser seg å inneholde ikke mindre enn to millioner dollar i kontanter. Han bestemmer seg for å stikke av gårde med pengene – på det tidspunktet uvitende om at den psykopatiske drapsmannen Anton Chigurh (spilt av Oscar-vinner Javier Bardem) er på en nådeløs jakt etter samme utbytte.
Året er forresten 1980.
No Country for Old Men ankommer altså Norge med fire ferske Oscar-statuetter i bagasjen, i tillegg til lovord og superlativer om at dette skal være det beste de genierklærte brødrene har gjort noensinne. Det burde egentlig være umulig å leve opp til slike forventninger, men neida. Dette er akkurat så bra som de mest entusiastiske kritikerne skal ha det til. Minst!
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men la oss ta cinematografien; Roger Deakins (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) demonstrer igjen stort kunst bak kamera, og seiler i hvert fall opp som 2007-2008s ledende filmfotograf (han har også foto på In the Valley of Elah). Bildene av de tomme ørkenslettene fanges på en måte som gjør de til mer enn bare kulisser.
Videre lot jeg meg spesielt begeistre over lydbruken; det som vanligvis er umerkbare detaljer i lydbildet, fremheves her og blir en vital del av filmens fortelling. Istedenfor å ty til musikk, brukes naturlige lyder på en uvant fremtredende måte som er særlig effektivt i scenene med sitrende spenning.
Enda mer fremtredende er Javier Bardem. I rollen som Anton Chigurh personifiserer han ondskapen, eller kanskje Døden, med en så skremmende karisma at hårene reiser seg i frydefull skrekk over en karakter som allerede er blitt et ikon. Bardem gjør rollen med et iskaldt psykotisk drag over seg, og får frem en frysningsfremkallende indre mystikk og ondskap i en mimikkløs tolkning som vil skrive seg inn i filmhistoriebøkene. Samtidig fyller både Josh Brolin og Tommy Lee Jones lerretet med troverdighet i de to andre sentrale rollene.
Den særegne, mørke coenske humoren finner også sin plass her, selv om den nok ikke er like åpenbar som i for eksempel Fargo, kanskje den Coen-filmen No Country for Old Men har mest til felles med. Men veldig like er de ikke. Den skandinaviske varmen og humoren fra Fargo er det vanskelig å se her. Og egentlig føles det som Coen-brødrene har distansert seg overraskende mye fra det de har gjort tidligere, noe som forsterkes i skuespillervalgene. Her er ingen Steve Buscemi, John Turturro, Frances McDormand, John Goodman eller andre berømte Coen-gjengangere å se foran kamera. Ganske sikkert et bevisst valg.
Se gjerne No Country for Old Men som en mørk fabel, en moderne westernfilm med eksistensialistisk tilsnitt, svart komikk, eller en spenningsfilm som vil gi deg hjertebank (jeg fikk antydninger)… Coen-brødrene krysser sjangere, leker med konvensjoner og forventninger. Det gjør det vanskelig å kategorisere filmen. Oppfordringen er uansett den samme: Dette må du se!
Og apropos egenart; det er noe befriende anti-hollywoodsk over hvordan historien ender. Noen vil kanskje si ufullendt, jeg vil si reflekterende og litterært (antakelig i tråd med boka?). En mer konvensjonell slutt ville ikke passet med filmens ukonvensjonelle stil. Slik filmen forløper, føles den omstride slutten så perfekt som overhodet mulig.
For dette er perfekt!
Som filmelsker blir jeg regelrett glad over å tenke på at Coen-brødrene fortsatt er unge og vitale, forhåpentligvis med mange år og filmer foran seg.
Vurdering:
Slutten og filmen for øvrig er helt i tråd med boka. En nesten bokstavtro adapsjon, faktisk. Leste i et intervju med Coen-brødrene at de mente det ikke var mulig å forbedre kvalitetene i boka.
Hør hør! …dette har virkelig vært året med stor F for film!
Filmen er rett og slett et mesterverk.
Kanskje litt uheldig? Det skal litt til å toppe denne.
True story. En real klassiker dette her. Og jeg tipper den vil bli husket for sine gode dialoger også!