Dressed to Kill (1980)

Til Pino Donaggios vakre toner og et kamera som zoomer inn på en naken kvinnekropp som såper seg inn i dusjen, åpner Dressed to Kill på en måte som minner svært mye om Carrie. Musikken er nærmest identisk, det samme er kameraføringene og den tilsynelatende harmoniske situasjonen. Men de som kjenner regissør Brian De Palma vil ikke bli sjokkert når scenen drastisk endres til det makabre. Filmskaperen titulerer seg tross alt som «the master of the macabre».

Dressed to Kill er en film som, hvis den hadde vært italiensk, ville blitt kategorisert som en giallo. Filmen har alle de basale ingrediensene, og dette er den De Palma-filmen hvor Dario Argento og Mario Bavas innflytelse kommer tydeligst frem. Vi har en maskert morder med svarte skinnhansker som dreper unge kvinner med barberkniv, vi har en privatperson som forsøker å løse mysteriet, og en morder som ikke blir avslørt før helt mot slutten. Alle velkjente giallo-trekk; den italienske subsjangeren som blomstret opp på 70-tallet. I tillegg er det naturligvis drøssevis av referanser til Alfred Hitchcock her.

I hovedrollen treffer vi Kate Miller spilt av Angie Dickinson som fikk jobben etter at Liv Ullmann (!) angivelig først takket nei. Dickinson klarer seg greit. Det samme gjør faktisk Nancy Allen, på denne tiden De Palmas kone. Dennis Franz, mest kjent fra tv-serien NYPD Blue, er også med. Det er likevel, og kanskje ikke så fryktelig overraskende, Michael Caine som står bak filmens mest minneverdige opptreden.

Men som det gjerne er med De Palmas filmer, er det ikke skuespillernes prestasjoner som gjør at man husker filmen etter så mange år; at den har en tiltrekningskraft på deg som gjør at du kan se den igjen og igjen. Det som er så forlokkende med Dressed to Kill og som gjør den til en uforglemmelig psykologisk thriller, er blandingen av De Palmas elegante og særegne regi og det skitne, sleazy innholdet. For ikke å snakke om hans mesterlige bruk av split-screen. I tillegg blir vi servert noen deilige, forbløffende plot-twister underveis, og ikke minst mot slutten.

Historien, hva Dressed to Kill handler om, bør det ikke sies for mye om. Men den tar utgangspunkt i karakteren Kate som overfor sin psykolog forklarer sin frustrasjon over ektemannens manglende evne til å tilfredsstille henne seksuelt. Psykologen, spilt av Michael Caine, reagerer imidlertid på en uventet måte. Han tilbyr seg å gå til sengs med henne. En brydd Kate takker nei til det uventede forslaget.

Litt senere besøker Kate et museum. I en klassisk, langvarig De Palma-scene med kamera i bevegelse og uten klipp, ser vi hun oppdage og faller for en mystisk mann som besøker samme museum. Hun bestemmer seg for å bli med mannen hjem…

Som nevnt er Dressed to Kill nydelig regissert. Fra den dristige, men vakre åpningen til den nervepirrende slutten. Drapsscenene er et utsøkt stykke regissert filmkunst. Den berømte heisscenen står i særklasse, og det er en sann nytelse å se De Palmas lekre utsnitt. Legg merke til den geniale bruken av speil.

Dressed to Kill er en fabelaktig blanding av stilsikker filmestetikk og sitrende spenning. Anbefales sterkt.

Vurdering: