Blow Out (1981)

Blowup av Michelangelo Antonioni er et ubestridt mesterverk. The Conversation av Francis Ford Coppola er nesten like mesterlig. Med andre ord la Brian De Palma lista hensynsløst høyt da han inspirert av disse filmene laget Blow Out i 1981. Men så er det også få filmskapere foruten nettopp De Palma som er så god til å blande sine egne tanker i gryten av filmatiske referanser; han er en auteur som alltid klarer å gjøre et verk til sitt eget, selv om utgangspunktet nesten lukter av plagiat. Blow Out er dessuten av hans mest personlige filmer. Det er en etterlevning av noe stort, som også har fått verdi i seg selv.

Der Blowup definitivt er en mer varig film, som kryper under huden din og plager hjernen til videre refleksjon i lang tid, så er De Palmas film i første rekke ren og skjær underholdning, og en oppvisning i visuell eleganse. Det er en konvensjonell spenningsfilm, men krydret med De Palmas kreativitet. Åpningen er en fem minutter lang sexploitation-lignende sekvens, før vi introduseres for hovedpersonen spilt av John Travolta, hvis jobb er å lage lydeffekter til diverse lugubre b-filmer. Samtidig går det opp for oss at den sjokkerende starten på filmen nettopp er en av disse filmene som Travolta har laget lydeffektene til. En klassisk De Palma-åpning som viser «filmen i filmen».

Handlingen i Blow Out skyter fart i det øyeblikk Travoltas karakter mener å oppdage noe mistenkelig i et lydopptak han tilfeldigvis gjorde idet øyeblikk en bil kjører utfor et stup og ned i en elv. Som øyevitne til hendelsen klarer han å redde den kvinnelige passasjeren, men det viser seg i ettertid at sjåføren druknet; en guvernør med ambisjoner om å bli president. Men hva var det som skjedde før bilen mistet kontrollen og kjørte i elva? Kan man høre lyden av skudd i lydopptaket? Var det en ulykke, eller et mord? Slik starter filmen, og mysteriet, Blow Out.

Tema: Er det vi sanser virkelig, eller noe vi konstruerer for oss selv? Antonioni hadde samme utgangspunkt i Blowup; en fotograf som mener å ha oppdaget et mord i et av sine bilder. De Palma bruker isteden lyd for å formidle sin historie, både inspirert av The Conversation, men også sin egen oppvekst. Som liten gutt gikk han i flere dager rundt og avlyttet sin egen far — som moren mente bedro henne med en annen.

Hovedrollen bekles som nevnt av John Travolta, som noen år i forveien spilte en mindre rolle i De Palma-gjennombruddet Carrie. Blow Out ble imidlertid hans første hovedrolle i en stor film (hvis vi ser bort i fra musikalene Grease og Saturday Night Fever, og det gjør jeg glatt), og det var også etter denne filmen at hans gigantiske karrierenedtur startet — før Blow Out-entusiast Quentin Tarantino igjen gjorde ham til stjerne med Pulp Fiction mange år senere.

Travolta gjør en flott innsats, ingen tvil om den saken. De Palma-favorittene John Lithgow og Dennis Franz er også solide i sine biroller. Derimot er Nancy Allen mest til irritasjon, litt overraskende siden hun klarte seg greit i forgjengeren Dressed to Kill. Det er blitt en klisjé, men det er sjeldent skuespillerne som gjør at De Palmas-filmer blir interessante. Og dette er også en type film hvor regien overskygger skuespillet. Det er en sann fryd å se hvordan det lekes med kameravinkler og ingen detaljer virker overlatt til tilfeldighetene. De Palma er ikke nødvendigvis mest opptatt av hvordan plottet skal flyte mest mulig knirkefritt og effektivt fremover. Hans ambisjon synes å være mer teknisk motivert; å bruke historien på en måte slik at han naturlig kan benytte seg av ulike visuelle virkemidler. Noen vil kanskje hevde Blow Out er «over-regissert», en generell kritikk De Palma ofte møter (også her er det split-screen, slow motion o.l.). Kritikerne kan ha et poeng, men til slutt står det hele og faller på smak.

En innvending, som er litt paradoksal, er filmens bruk av musikk. Det er paradoksalt fordi det er et område De Palma alltid er ekstremt opptatt av, noe han perfeksjonerer, enten det er i samarbeid med Ennio Morricone, Bernard Herrmann eller Pino Donaggio som er tilfelle her. Men dessverre fungerer musikken sjeldent optimalt i Blow Out, mye føles malplassert.

Den pompøse slutten er kanskje heller ikke optimal. Likevel er Blow Out en fantastisk deilig visuell oppvisning og samtidig en farlig medrivende og underholdende spenningsfilm — med John Travolta, og ikke minst Brian De Palma — veldig nær sitt beste.

Vurdering: