Shutter føyer seg inn i en (altfor) lang rekke av nye og populære asiatiske sjangerfilmer, hvor mange allerede har rukket å bli amerikanisert. Hollywood-remaken av Shutter dukker opp på norske kinoer rett over påske.
Dette er klassisk grøss. Her er spøkelser, knirkende dører, skvettescener og skumle unge piker med halvlangt hår. En oppskrift som fort kan ende opp i et småkjedelig sluttprodukt, hvis ikke utførelsen er over snittet god. Shutter byr aldri på banebrytende horror. Men historien har et par overraskende vendinger, og filmen som helhet gjennomsyres av en ekkel og klam stemning.
Det handler om en ung fotograf, Tun, og hans kjæreste, Jane, som i et uaktsomt øyeblikk kjører på en ung kvinne som faller momentant i bakken og blir liggende helt i ro på asfalten. I sjokk velger kjæresteparet å kjøre videre, uten å sjekke om kvinnen faktisk er død eller ikke.
Kort tid etter ulykken begynner merkelige ting å skje rundt Tun og Jane. Ikke minst dukker uforklarlige skikkelser opp i Tuns fotografier. Er det en sjel som hjemsøker dem? Er det kvinnen de kjørte på? Og hvem er hun, og hvorfor hjemsøker hun Tun og Jane?
Samtidig begår flere av Tuns venner selvmord i løpet av kort tid, uten at noen forstår hvorfor. Tun og Jane tvinges til å starte sin egen etterforskning for å finne ut av sannheten rundt kvinnen de kjørte på. Problemet er at det ikke er rapportert om ulykken noe sted. Det tar derfor tid før de faktisk finner ut hvem personen er, og det er først når de finner ut av det at svarene begynner å komme. Ubehagelige svar.
Shutter er på sitt beste deilig skremmende. Spøkelser som gir seg til kjenne gjennom fotografier er alltid litt nifst, med en gjennomgående creepy stemning. Ulikt en del nyere asiatiske horrorfilmer, så starter også Shutter rett på sak. Her er det ytterst lite karakteroppbygging.
I første halvdel er løsningene kanskje litt for enkle og man savner kreativitet. Mot slutten byr imidlertid filmen på et par friske vendinger, og ikke minst en slutt som er både underfundig, smart og skremmende effektiv.
Absolutt severdig, men jeg føler ikke noe stort behov for å se den amerikanske versjonen.
Vurdering:
speilet.net 
Har strengt tatt ikkje sett så mange av dei amerikanske nyinnspelingane av dei populære asiatiske skrekkfilmane, men det eg har sett har aldri vore anna enn regelrett kopi – hadde dei i det minste omtolka det..
Shutter ein av dei mange asiatiske eg likar, Kairo er vel kanskje den skumlaste eg har vore borti.
Elsker slutten, en av de beste sluttene jeg har sett. Nesten like god slutt som Ringu. Jeg har sett det meste og trodde jeg var herda, men Ringu slutten forårsaket nesten hjertestopp. Ringu sin sluttscene var skremmende, Shutter sin var ikke så skremmende men den var mer genial.
Enig meg det angående første halvdel. Den siste halvdelen er noe av det mest energiske jeg har sett innenfor sjangeren.