Bud Clay (Vincent Gallo) deltar på et motorsykkelrace i New Hampshire før han setter seg i bilen og kjører over store deler av landet for å komme til Los Angeles. Til et nytt motorsykkelrace. På veien møter han diverse kvinner og kjemper med sine følelser, før han til slutt får et siste besøk av sin kjære Daisy (Chloë Sevigny) på et motellrom…
Vincent Gallo må ha et rimelig oppblåst ego for å tro det er interessant for publikum å se han kjøre langs landeveien i en drøy time, for til slutt å ta inn på et billig motellrom og motta oralsex av Chloë Sevigny.
Jeg skulle gjerne likt å være flue på veggen når «mannen i gata» intetanende plukker med seg The Brown Bunny med hjem fra den lokale videosjappa en søndagskveld. For det er ikke til å legge skjul på at dette er ganske, eller strengt tatt veldig, spesielt.
Vincent Gallo (Buffalo ’66) er da heller ikke kjent for å bevege seg i oppgått terreng. Med The Brown Bunny har han hatt fullstendig frihet til å gjøre hva han vil på hvilken måte han vil. Det holder å ta en kikk på rulleteksten, og du vil se navnet hans gå igjen på de aller fleste områder; regi, manus, hovedrolle, produsent, klipping, foto, casting, make-up…
Det hjelper ikke at filmen av en eller annen merkverdig grunn ble nominert til Gullpalmen i Cannes, ei heller at slutten gjør at man tenker tilbake på det man har sett i et nytt lys og ting begynner faktisk å gi mening. For det koker uansett ned til det faktum at dette er grusomt kjedelig og meningsløst svada. Gallo er en OK skuespiller, men dette blir bare påtatt kunstnerisk og fullstendig tomt.
Jeg er tilhenger av at filmer kan la bildene fortelle historien fremfor dialog, dersom bildene faktisk klarer å formidle stemninger på en god måte. I The Brown Bunny forteller stillheten meg imidlertid nada. Ingenting. Det er bare stille. Altfor lange og altfor meningsløse scener, uten snev av substans, som gjør at filmen føles som en usammenhengende hjemmevideo av en kåt, ensom og deprimert person på amerikansk bilferie.
The Brown Bunny forblir en pretensiøs liten film, men som likevel vil bli husket for den famøse scenen med oralsex i motellrommet.
Vurdering:
speilet.net 
«Jeg skulle gjerne likt å være flue på veggen når “mannen i gata” intetanende plukker med seg The Brown Bunny med hjem fra den lokale videosjappa en søndagskveld. For det er ikke til å legge skjul på at dette er ganske, eller strengt tatt veldig, spesielt.»
Uheldigvis (eller kanskje heldigvis?) for mannen i gata holder han neppe ut helt til den famøse scenen som du refererer til før han tilter og slår av? (Eventuelt spoler frem da, hvis han kjenner til den)