Letters from Iwo Jima (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Clint Eastwood | Spilletid: 141 min | IMDb

Letters from Iwo Jima er andre del i Clint Eastwood sitt imponerende filmprosjekt om det viktige slaget mellom USA og Japan under 2. verdenskrig, om den japanske stillehavsøya Iwo Jima, der amerikanerne gikk ut som den seirende part. Cirka 20 000 japanske soldater kjempet en heroisk, men nytteløs kamp mot den amerikanske overmakten av 100 000 soldater. Kun tusen overlevde.

Denne filmen forteller deres historie. Den japanske historien.

Første del av historien, Flags of Our Fathers, beskrev den amerikanske opplevelsen av hendelsen. Der var fokus på hvordan krigen, ved hjelp av de hjemvendte «flaggheiserne» som symboliserte hele den amerikanske styrkens heltmodige innsats for landet, ble strategisk brukt på høyt plan for å overtale politisk og finansiell elite, og ikke minst opinionen, om hvordan krigen var en amerikansk suksess. I tillegg var filmen et balansert og godt drama om de menneskene som ble en brikke i dette spillet, ispedd sporadiske innslag av spektakulære krigsscener (men dessverre litt hemmet av en litt for fragmentarisk fortellerstil).

Historien i Letters from Iwo Jima er ganske annerledes, selv om den altså forteller en bit av samme historiske begivenhet. Men her er ingen triumferende flaggheising, eller soldater som vender hjem til fedrelandet som helter til øredøvende jubel. Fordi japanerne kom aldri hjem. Letters from Iwo Jima er mørk og dyster, forsterket med at den er filmet i et slags gråskjær, med svært lite som minner om håp og glede. Det er deterministisk, fordi både vi og de japanske soldatene vet hvordan det kommer til å ende.

Det er flere grunner til at filmen føles genuin. Alt foregår på japansk språk, med japanske skuespillere. Det er i seg selv en imponerende og sjelden bragd i en amerikansk-produsert film (produsert av Steven Spielberg). Til forskjell fra andre vestlige filmer der japanere som regel blir skildret som en homogen gruppe mennesker, så introduseres vi her for mennesker med personligheter der ikke alle lever opp til den vestlige verdens arketype av en japaner. Letters from Iwo Jima har sin styrke i at den handler om ekte mennesker, med en distinkt kulturell forståelse som fungerer som et filter i deres reaksjon på krigens ubarmhjertige råskap, men som likevel reagerer instinktivt forskjellig – fordi de tross alt er mennesker uavhengig av nasjon. Det forventes at de skal forlate verden med æren i behold, men når kulturell lærdom skal omsettes til virkelighet, stikker realismen inn og alt er ikke lenger like svart/hvitt.

Letters from Iwo Jima er en sterk film som zoomer tett innpå menneskeskjebner, og selv om vi heldigvis har en distanse til hva personene på lerretet gjennomgår, lever vi oss inn i den grufulle virkeligheten. Filmen er like overbevisende i de mer spektakulære krigsscenene, som i sin realistiske brutalitet og Spielberg-produksjon har klare likhetstrekk med Saving Private Ryan og Band of Brothers. Disse scenene kommer imidlertid i bakgrunn, da Eastwood er mer opptatt av å zoome inn på karakterene enn å zoome ut for å vise det store krigsbildet. Letters from Iwo Jima handler nemlig aldri om krigen per se. Den handler om menneskene der og da. I krigen.

Det burde være unødvendig å skrive at Letters from Iwo Jima er en sterk film. Men dette er i sannhet et stillferdig og praktfullt mesterverk. Clint Eastwood er på sitt beste når han tar seg tid til å reflektere – for det gjør han svært godt – faktisk bare bedre og bedre med alderen. Dette er kanskje hans foreløpige karrieretopp. 76 år gammel. Hvor går han fra her?