1982 – for 40 år siden

I 2022 har jeg rundet 40 år. Kanskje er det en alder der man naturlig begynner å skue tilbake med lengsel og nostalgi (noe som allerede gjøres på Speilet i spalten Gjensynet) mer enn å være sulten på nye (film)opplevelser. Det siste har jeg heldigvis ikke kjent på, men ideen om å bruke resterende del av året til å fokusere litt ekstra på filmer som kom til verden samme år som meg, nemlig 1982, føltes som en potensiell inspirerende filmreise. Også fordi 1982, heldigvis, har pekt seg ut som et filmår som er over gjennomsnittet preget av kvalitet og spennende variasjon i sjanger, uttrykk og nasjonaliteter.

1982 var året da Steven Spielberg inntok både første- og andreplassen på den amerikanske box office-listen med både «E.T» og «Indiana Jones and Raiders of the Lost Ark» (sistnevnte kom ut i 1981, men gikk sin seiersgang på kino langt inn i 1982). Like bak bokset Sylvester Stallone seg frem med «Rocky III», mens samme skuespiller også gjorde seg sterkt gjeldende med «First Blood» som markerte starten på den nesten like ikoniske «Rambo»-franchisen.

I Oscar-sammenheng må vi spole til 1983-utdelingen for å gjenfinne prisvinnerne fra filmåret 1982. Etter å ha vært Oscar-vert fire år på rad, og med comeback i 1984, var Johnny Carson midlertidig ute av bildet i 1983 med ansvaret fordelt på Liza Minnelli, Dudley Moore, Richard Prior og Walter Matthau. De fem nominerte til beste film var «E.T.», «Missing», «Tootsie», «The Verdict» og «Gandhi» i noe som må sies å være et sterkt heat, og hvor det vel minst spennende filmverket i form av «Gandhi» ble vinneren. Richard Attenborough vant faktisk også prisen for beste regi, hvor Wolfgang Petersen var innblandet i nominasjonskampen med den internasjonale ubåtsuksessen «Das Boot», men hvor det vel hadde vært minst feil om statuetten tilfalt Spielberg for «E.T.». Sistnevnte samlet likevel sammen respektable fire priser, hvor John Williams’ originalmusikk selvsagt var én av dem. Oscar-nattens store vinner i 1982 forble likevel udiskutabelt «Gandhi», som i tillegg til beste film og regi kunne hente inn tunge kategorier som beste originalmanus og mannlige hovedrolle (Ben Kingsley, selvsagt). Like selvsagt var det nok da Sylvester Stallone kunne dele ut Oscar-statutten til Meryl Street for beste kvinnelige hovedrolle i «Sophie’s Choice».

I Cannes var det Costa-Gavras’ fantastiske «Missing» som sammen med tyrkiske «Yol» vant Gullpalmen i 1982 i konkurranse med blant andre «Fitzcarraldo» av Werner Herzog, «Identification of a Woman» av Michelangelo Antonioni og «Shoot the Moon» av Alan Parker. Det var også her at «E.T.» ble vist for aller første gang for publikum med verdenspremiere utenfor det offisielle festivalprogrammet i mai 1982. Om de gjeveste Oscar-statuettene gikk andre veier, så vant i det minste «E.T.» samme år pris for beste dramafilm under Golden Globe (der «Tootsie» tok musikal/dramaprisen).

Tidligere i 1982 føles det viktig å fremheve at Rainer Werner Fassbinder, i sitt siste leveår, vant Gullbjørnen i Berlin for «Veronika Voss», mens hans tyske landsmann Wim Wenders vant Gulløven i Venezia for «The State of Things».

Hjemme i Norge kom ikke Amandaprisen til verden før i 1985, men noen hjemlige produksjoner som skulle gjøre seg gjeldende var blant annet ungdomsfilmen «Fifty-Fifty» av Oddvar Bull Tuhus (året før han gjorde den mer sette «Hockeyfeber»), og ikke minst lanseringen av «Olsenbandens aller siste kupp» (som ikke skulle vise seg å bli deres egentlige siste kupp). I tillegg hadde 1982 også på menyen verk fra Wam & Vennerød med selveste Wenche Foss i hovedrollen av «Leve sitt liv». Verdt å fremheve er i tillegg den velgjorde, familievennlige «Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene» av Ola Solum (regissøren som et par år senere fikk braksuksess med «Orions belte»). Denne filmen er for øvrig tilgjengelig i sin helhet på Youtube.

1982 var også året da flere stor personligheter fra filmens verden gikk inn i evigheten, som Ingrid Bergman, Henry Fonda, Grace Kelly, John Belushi, Rainer Werner Fassbinder og Jacques Tati.

Samme år ble det født noen jenter som skulle vokse til å bli toneangivende kvinnelige skuespillere tre tiår senere i form av blant andre Anne Hathaway, Anna Paquin og Kirsten Dunst.

Gjennom resten av 2022 vil det med jevne mellomrom dukke opp omtaler av filmer på Speilet som ble lansert for første gang i nettopp 1982 — i en deilig filmatisk 40-årsfeiring.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s