«Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.
Om Brian De Palma hadde braket sammen med Michael Haneke og Takashi Miike i en mørk og sliten tysk bakgate på 80-tallet for å konstruere en filmverk med opphøyde stilistiske elementer fra alle tre, kan man se for seg at resultatet kunne lignet på «Der Fan». Det er imidlertid mer ukjente Eckhart Scmidt som er regissøren bak dette fantastiske kultfilmverket.
Det som starter som en øm og tilsynelatende uskyldsren skildring av en tenåringsjente som oppslukes i en kjærlighetsdrevet idolisering av den populære artisten «R», glir nesten umerkelig over i et portrett av besettelse som bærer på en udefinerbar uhygge. Og til slutt vippes det abrupt over i en drastisk retning når den unge hovedpersonen endelig møter ham, med brutale konsekvenser når virkeligheten ikke lever opp til hennes forestilling.
Overgangene i «Der Fan» er håndtert med filmatisk, minimalistisk eleganse, godt assistert av et fantastisk elektronisk/synth-soundtrack (ved bandet Rheingold hvor vokalisten Bodo Staiger spiller rollen som «R») og fanger essensen av 80-tallet og bidrar til filmens atmosfæriske særegenhet.
«Der Fan» er underlig vakker med en drømmende poesi som fanges av et kamera som tålmodig slynger seg frem i sitt eget tempo, som en hallusinasjon. Det dysfunksjonelle og tragiske får bare piple frem gjennom en monotoni og apati som omgir den unge hovedpersonen, Simone, spilt av en klassisk pen og sårbar Desirre Nosbusch. Gjennom henne fortelles en sart oppveksthistorie som speiles mot et kjendisdyrkende og seksualforstyrret portrett av en ungjentes sinnsreise, hvor en tristhet kanaliseres like mye som det vakre møter det tragiske i kontrastfylte størrelser gjennom hele filmen. I kjølvannet av kjendisdyrkelse og ensidig idolisering forvitrer humanismen til en perversitet, og Nosbuschs Simone-figur blir som en martyr omgitt av mannssjåvinistiske krefter i en bisarr verden hvor det er lett å få sympati med henne. Også når hun intetanende stuper inn i et mentalt kaos parallelt med at menneskene rundt henne viser liten vilje eller engasjement til å forstå henne.
Det er også åpenlyst at Schmidt sikter metaforisk mot Tysklands mørkeste historiekapittel, med analogier til fremveksten av nasjonalsosialisme/fascisme, i portretteringen av idolets tiltrekningskraft på sårbare borgere, og filmens gjennomgående motiver knyttet til død, nazisme og pornografi gjør bindingene sterkere.
Imidlertid er «Der Fan» også til fingerspissene solid på et overfladisk filmplan. Eckart Schmidt griller dramaet på gnistrende, svak varme inntil flammene plutselig står opp og etterlater inntrykk som kraftige brennmerker på filmsjelen – ikke veldig ulikt hvordan tidligere nevnte Takashi Miike (riktignok senere, og kanskje inspirert av «Der Fan»?) orkestrerte sitt fabelaktig-groteske horror-kultverk «Audition» i 1999. Verken der eller her, ligger filmens triumf utelukkende i sjokkeffekten og sluttpartiets grafiske voldsomhet, men snarere i hvordan filmene ender der de gjør.
«Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar