Han var en viktig del, og kanskje også en noe undervurdert aktør, tilknyttet det amerikanske paradigmeskiftet i filmindustrien som var New Hollywood. Nå er Bob Rafelson død, 89 år gammel.
Sitt absolutte hoved- og mesterverk fullførte han i 1970 med den fire ganger Oscar-nominerte «Five Easy Pieces». Filmen skulle bli stående som en av 70-tallets desidert beste amerikanske verk, skapt av en tydelig europeisk inspirasjon karakterisert av et sensibelt, stemningsskapende portrett av tid og mennesker. Naturligvis med Jack Nicholson i en svimlende sterk hovedrolle, en av hans ypperste prestasjoner noen gang (Speilet hadde for kort tid siden en gjennomgang av Nicholsons beste rolleprestasjoner, hvor denne kom høyt på listen).
Før «Five Easy Pieces» hadde Rafelson, som tv-produsent, vært med på skapelsen av det populære britiske pop/rock-bandet «The Monkees» på 60-tallet. I 1968 plasserte han sågar The Monkees foran kamera i sin debut som regissør på musikkfilmen «Head» som Rafelson skrev og produserte sammen med sin venn, Jack Nicholson. Det var direkte derfra at Rafelson to år senere realiserte «Five Easy Pieces», hvor samarbeidet med Nicholson ble videreført med den svært severdige «The King of Marvin Gardens» i 1972. Det er vanskelig å se bort fra Bob Rafelson som en avgjørende aktør i skapelsen av karrieren til Jack Nicholson, like mye som det er umulig å vurdere Rafelsons karriere uavhengig av Nicholsons tilstedeværelse. Sistnevnte var helt avgjørende i den velykkede nyinnspillingen av «The Postman Always Rings Twice» i 1981, «Man Trouble» (1992) og «Blood and Wine» fra 1996 som fikk langt mindre positiv oppmerksomhet enn den fortjente.
Innimellom dette var det også Rafelson som for alvor introduserte Arnold Schwarzenegger for den internasjonale filmscenen med «Stay Hungry» i 1976.
I forbindelse med kåringen av 1980-tallets beste filmer, ble «The Postman Always Rings Twice» fremhevet med blant annet følgende karakteristikk:
På høyden av karrieren, gnistrer Nicholson i et erotisk ladet og hett samspill med Jessica Lange. Særlig er den første timen ekstremt intens, der brorparten av filmens kvaliteter ligger i skuespillerkjemien. Men flere deler av produksjonen er gjennomsyret av kvalitet – de bruntonede fargene og den dempende noir-estetikken i Sven Nykvists gjennomarbeide foto, den undervurderte musikken fra Michael Small som er et ekko fra de store noir-klassikerne, og naturligvis David Mamets manus der dialogen er som smurt i Jack Nicholsons munn.
Litt mindre oppmerksomhet, og kanskje litt mindre slitesterk fra samme tiår, finner vi thrilleren «Black Widow» (1987) som overhodet ikke er uten kvaliteter. Filmen var også en del av den store 80-tallslisten på Speilet:
Regissør Bob Rafelson er ikke ukjent med å bygge opp stemningsfulle, erotisk ladede thrillere – og her får nettopp samspillet mellom Winger og Russell den erotiske undertonen som umiddelbart høyner filmens puls. Det er samtidig lett å finne svakheter, særlig i manusarbeidet. Men Rafelsons smak for atmosfæriske tablåer overskygger mange av filmens enkle løsninger, og gjør til slutt at «The Black Widow» likevel fortjener å bli fremhevet som en av de mange erotiske thrillerne som var med å fargelegge denne siden av amerikansk 80-tallsfilm.
Gjennom sitt produksjonsselskap Raybert, ledet sammen med Bert Schneider, var også Rafelson involvert bak kulissene i skapelsen av banebrytende, essensielle amerikanske filmverk fra brytningstiden på 60- og 70-tallet med «Easy Rider» og «The Last Picture Show». Hans bidrag til filmindustrien, kreative kraft og kvalitet har siden vært til inspirasjon for flere store filmskapere i påfølgende år som har fremhevet Rafelsons betydning.
Rafelsons siste film kom i 2002 med den mer forglemmelige actionthrilleren «No Good Deed».
speilet.net 
Legg igjen en kommentar