«Watcher» (2022) kikker mot noe stort

I landskapet mellom Roman Polanski og Alfred Hitchcock (eller Brian De Palma), ispedd en touch av «Lost in Translation» kolliderende med «It Follows», finnes det en nytelsesrik vei inn i den voyeuristiske thriller-skrekkfilmen «Watcher». En oppsiktsvekkende sterk spillefilmdebut av regissør Chloe Okuno på kun 35 år.

Nytt land. Ny by. Ny leilighet. Nye naboer. Maika Monroe (fra ovennevnte «It Follows») spiller Julia som blir med kjæresten, Francis (Karl Glusman fra «Love» og «The Neon Demon»), til Bucuresti fordi han har fått en jobbmulighet der. Francis har rumensk mor og snakker språket flytende, mens Julia kun har rukket å lære seg noen små ord og uttrykk. De flytter inn i en moderne byleilighet med store vinduer på fasaden som er vendt mot en høyblokk i samme leilighetskompleks. Om kveldene ser hun silhuetten av en mann fra én av leilighetene på motsatt side. Det kan virke som han kikker mot deres vindu, mot henne. Men fordi det er helt mørkt kan hun ikke være helt sikker. Ikke før hun en kveld vinker ut av vinduet mot ham, og han plutselig vinker tilbake. Hvem er han, og hva vil han?

Situasjonen gjør, naturlig nok, Julia oppskaket og nervøs. Hun åpner seg for kjæresten og forteller om frykten som typisk bagatelliserer episoden som om hun er grepet av paranoia. I et fremmed land, uten jobb, uten språk og uten å bli forstått for hva hun føler – ikke engang av sin egen kjæreste – er hun overlatt fullstendig til seg selv og egne tanker. Den eneste hun kan lene seg på, kjæresten, gir ikke tryggheten og forståelsen hun trenger. Hans rasjonaliseringer kommer ikke fra et vondt sted, men oppleves som nedverdigende i filmens og Julias perspektiv.

Når hun er utendørs, i butikken og nærområdet, får hun følelsen av at noen følger etter henne. Kan det være den samme mannen? Nervøsiteten blir værende i henne både på dag- og kveldstid. Følelsen av å bli observert og forfulgt henger over henne. Ubehaget blir forsterket av å være i et fremmed land uten å kunne kommunisere, og frustrasjon blir overført til oss ved at vi ikke får undertekst på den rumenske talen rundt henne.

Når Julia og Francis en kveld går sammen hjem til leiligheten, oppdager de blinkende politi- og ambulansebiler med store folkemengder rundt. I mediene fortelles det at en seriemorder er løs i området deres og myrder unge kvinner ved å kappe av dem hodet. Fordi Julia ikke forstår språket og allerede er plaget av indre uro, forsøker Francis å berolige henne ved ikke å gjenfortelle alle detaljene om seriemorderen som media formidler.

Når menneskene og institusjonene rundt henne enten ikke forstår eller tar intuisjonen hennes på alvor, må hun selv innta en mer proaktiv rolle. Hun må trosse redselen for å bli kvitt den.

Okunos feministiskdrevne skrekkfilmfortelling sår underveis passende mengde tvil. Er vi egentlig på innsiden av et psykodrama om en kvinne fanget av traumer, eller i en psyko-thriller med reell risiko for å bli seriemorderens neste hodeløse offer? Tvilen rundt dette bevares en stund, og samtidig mystikken og spenningen omkring naboens identitet. Lenge får vi ikke se ham, samtidig som det ikke er noen hemmelighet at figuren spilles av Burn Gorman – som ikke bare har et utseende skreddersydd for å gjøre fryktinngytende roller, men som også er usannsynlig god på det.

Samtidig er «Watcher» en film som også bæres veldig av Maika Monroe, som jo tilbake i 2014 allerede demonstrerte begynnende storhet i det som fortsatt er av de fremste skrekkfilmene av de siste ti årene: «It Follows». Her hviler om mulig enda mer på hennes uttrykk, nok en gang i en spenningsfylt stalker-film. Det er en rolle som føles enda et hakk mer krevende, men Monroe løser det til nær perfeksjon. Mye av «Watcher» er skutt med henne i og rundt leilighetskomplekset som utgjør den urovekkende scenen for filmens handlinger (derav også Polanski/Hitchcock-referansen i innledningen). Det er en location som utnyttes både med eleganse og effektivitet. Og man undrer seg også: Hva vet vi egentlig om naboer som bor så fysisk tett på, som har mulighet til å leve sine liv gjennom deg uten at du selv er bevisst på det, som både kan se deg gjennom vindu, høre deg gjennom tynne vegger og følge deg fra oppgangen og ut i byen?

Som skrekkfilm er ikke «Watcher» bygd for skvettescener med plutselige omdreininger av bilde og lyd som virkemiddel for å skape frykt eller redsel. Det som kanaliseres er en iboende ubehagsfølelse av frykt som kan være irrasjonell, men den kan samtidig være rasjonell, noe hovedpersonen selv også er klar over. Spenningen bevares fordi både filmspråket og plottet holder tilbake, men ikke så mye at underholdningsverdien kveles. «Watcher» er stramt og virkningsfullt fortalt. Dessuten har den noen virkelig fremragende enkeltsekvenser. En scene peker seg spesielt ut: Vi ser Julia bevege seg inn på en kinovisning fordi hun føler seg forfulgt på gata (inne på kinoen ser hun en matinéforestilling av mesterverket «Charade» – som om det er et hint der?). Etter hvert kjenner hun pusten og lyden av en mann som setter seg ned på setet rett bak henne. Hun føler det er stalkeren. I redsel forlater hun kinoen og går inn i en matbutikk like ved, og føler fortsatt at mannen følger etter. Men gjør han det? Uansett, det Chloe Okuno fremviser i denne enkelsekvensen alene tåler sammenligning med mye av filmhistoriens suspense-mestere. Okuno kan film og hun kan suspense.

Visuelt er også «Watcher» både leken og elegant, uten å være påtatt, på åpenbart lavt budsjett. Fotoarbeidet gjøres subtilt interessant med bruk av kontrastfylte farger, men det er et filmspråk som totalt er nedtonet, enkelt og uanstrengt – uten å være kjedelig. Det som formidles er at faktisk spenning på film ikke handler om komplikasjoner, men at nerven kan ligge i det hverdagslige når det iscenesettes forsterkende av økonomisk, men stilsikkert filmarbeid og solid skuespill. «Watcher» er 95 intense minutter med filmatisk velgjort thriller-skrekkfilm-formidling.

Så kan nok særlig det siste kvarteret virke splittende, fordi det er mulig å oppleve skildringen av klimakset som et brudd med tonen skapt i første drøye timen. Om «Watcher» i avslutningen kan angripes for å velge en enkel og konvensjonell utvei, er det også noe befriende nettopp med hvordan den unngår å la historien løpe løpsk i en konstruksjonsfølende vri når mysteriet skal avsløres.

Om den ikke er feilfri, er dette en oppsiktsvekkende sterk og lovende regidebut og sjangerfilm fra unge Okuno. Det som skildres er en form for terror alle kvinner kan gjenkjenne, en terror som dessverre er reell. Her munner det ut i en særs vital feministisk skrekk/thriller som forteller oss at den kvinnelige intuisjonen naturligvis skal tas på alvor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s