Nattfilm: «X» (2022)

I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.

Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X».

Åpningen er av filmatisk dvelende karakter: En lokal lensmann ankommer en landlig tomt og et gårdshus i hetende Texas-varme sammen med sin partner. Det kamera fanger meditativt inn er et illeluktende åsted av et blodbad som har funnet sted. Vi forstår at dette er handlingens endestasjon, og i neste scene spoles tiden 24 timer tilbake i tid. Filmuniverset blir hakket mer energisk anlagt i første møte med filmens unge rollegalleri. Vi er på slutten av 1970-årene. Maxine, spilt av Mia Goth, ses snortende kokain mens hun proklamerer at hun «er et jævla sexsymbol». Hun er også kjæreste med en amatørfilmprodusent, og sammen skal de reise til den avsidesliggende Texas-gården for å spille inn en pornografisk «voksenfilm». Med på reisen er også (selvsagt) en mannlig skuespiller, samt stripperen Bobbie-Lyne (Brittany Snow), en regissør som forsiktig forsøker å overbevise de andre om at han egentlig vil lage en kunstnerisk ambisiøs film, og til slutt regissørens naive kjæreste og lydassistent, Lorraine (Jenna Ortega), som først virker intetanende om hva slags film de egentlig skal lage.

Intetanende om hva de unge menneskene egentlig foretar seg når de leier våningshuset deres, er også de gamle vertene som ønsker dem velkommen og etterlater et merkelig, ugjestmildt førsteinntrykk. Så snart de er innenfor dørene, starter innspillingen deres av «The Farmer’s Daughter», i skjul for det gamle ekteparet som tidvis ses skulende i vindu eller like utenfor det nærliggende hovedhuset.

Skrekk og pornografi har typisk hatt til felles at det har vært mulig å lage spillefilmer på lavt budsjett. Tidvis har også uttrykkene smeltet sammen, og kanskje særlig på 1970-tallet, som handlingen i «X» naturgitt er lagt til. Ti West er opplagt inspirert av amerikanske slasherfilmer som nøt enorm suksess nettopp fra slutten av 70-tallet (med «Halloween» i 1976 som et avgjørende toppunkt), og settingen i «X» gjør det umulig ikke å tenke på især «Texas Chainsaw Massacre» (1974). «X» reiser tilbake til samme tidsepoke og handler attpåtil om filmskapelse, riktignok ikke skrekkfilm – men pornografi. Om «filmen-i-filmen» byr på nakenhet og seksualitet (den er relativt lite grafisk), er «X» i seg selv en renskåret slasherfilm, slik at trådene mellom skrekk og seksualitet hele tiden vikles inn i hverandre. Denne sammenblandingen veves også inn i filmens tematikk. «X» handler om aldring og bevissthet rundt tap av ungdommelighet – knyttet til lyst, skjønnhet og seksualitet. Og disse koblingene gjøres med en smartness som åpner opp filmen til å bli betydelig substansielt rikere enn gjennomsnittet. Det er sjelden vare å oppleve skrekkfilmer som fungerer både i kraft av å være genuint spennende/underholdende, vekke tankevirksomhet og til slutt ha en gjennomført filmatisk idé.

Å hevde at Ti West mesker seg i vold og seksualitet er en mild overdrivelse for de med faktisk skrekkfilminteresse, og det er mer iøynefallende å oppleve filmen som storartet for sitt kunstneriske ambisjonsnivå. «X» har filmspråklig finesse. Historiefortellingen er effektivt tempostyrt mellom det meditative og raske i velfunderte tempovekslinger. Overgangene er ofte nydelige. Kameraarbeidet og den cinematiske presentasjonen fra Eliot Rockett har en forfriskende blanding av vakkerhet og røffhet, med en ensartet visuell identitet inspirert av de sand- og kornpregede bildene i nettopp «Texas Chainsaw Massacre». Det bys også på flere (makabre) drapssekvenser som i det minste er svært filmatisk appetittvekkende. Effektene er også bemerkelsesverdige gode for en film som virker å være enkelt skutt, noe som gir mening når man får vite at det newzealandske spesialeffektselskapet Weta Workshop gjorde effektjobben klemt inn mellom «Dune» og «Avatar: The Way of Water» mens filmen ble spilt inn i samme område på new Zealand.

«X» kunne potensielt ha snublet i meta-trådene den legger ut som feller for seg selv og blitt en mindre spennende gimmick av en selvbevisst sjangerfilm som refererte seg selv i hjel. Det er den ikke. Om referansene ikke kan overses og filmen tidvis kan være morsom, er det uten at filmens karakterer er med på det. Heldigvis. «X» er morsom uten å ha vitser, og den er bevisst på hvilken tradisjon den tilhører uten å stave det ut for alle. Filmen er heller ikke opptatt av å forme seg som noe utpreget humoristisk, men på elegant vis evner den altså å bevare skrekkfilmens underholdningsverdi og skremmende bilder i en fortelling som også skaper engasjement om noe mer. Til slutt blir «X» også en overraskende emosjonell film – alt i kraft av å tilby et snedig, men nyansert blikk på menneskets aldringsprosess, samt tematisere over kollisjonen mellom generasjoner, kulturer og menneskeverdier.

I en dobbel hovedrolle er dessuten Mia Goth (fra «Suspiria»-remaken til Luca Guadagnino) et funn. Både som ung, skjør og leken kvinne som er bevisst på egen vakkerhet – og i den forkledde/sminkede rollen som gammel dame hvis konfrontasjon med sitt yngre «jeg» er katalysatoren både for filmens massive skrekkutbrudd og tankegods. Ved siden av Goth, er det umulig ikke å fremheve Jenna Ortega. Etter en ekstremt sterk rolleprestasjon i «The Fallout», og fra å være beste bidrag til årets «Skrik»-film, er birolletilstedeværelsen i «X» så unik at det er umulig å se for seg annen skuespiller ha et tydeligere gjennombruddsår i 2022 enn unge Ortega.

«X» er produsert av A24 – i seg selv et signal om sannsynlig kunstnerisk kvalitet – et selskap som innen skrekkfilmsjangeren de senere årene har gitt oss regissørdrevne filmer som «The Lighthouse», «Midsommar», «Hereditary» og «Saint Maud». «X» føyer seg nå inn i denne solide rekken, og allerede til høsten utkommer oppfølgeren, «Pearl», som ble spilt inn under radaren direkte etter «X», som om man allerede da ante at dette skulle bli noe ganske spesielt. For det er det vitterlig blitt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s