«Kjærlighet for voksne», en filmtittel som ikke umiddelbart smaker veldig godt på tunga, er tidenes første danskproduserte spillefilm skapt for Netflix. Det er også en film som tidlig tilbyr et (u)estetisk uttrykk som kan gi bange anelser, hvor det virker ganske klart at det ikke nødvendigvis finnes store filmkunstneriske vyer involvert i skapelsen av et visuelt verdifullt avtrykk. «Kjærlighet for voksen» ser ut som en halvslapp og pregløs tv-film, noe hovedkatalogen av Netflix-produserte filmer dessverre består av (vi som så mye film på lineært fjernsyn (!) på 90-tallet vil huske at kanalen TV Norge var kjent for å kjøpe inn nettopp denne kategorien middelmådige produksjoner). Men sannheten var og er at innimellom kan disse filmene fungere overraskende godt. Og «Kjærlighet for voksne» tilhører heldigvis de bedre.
Det er en filmatisering av en krimbok av samme tittel, skrevet av «Anna Ekberg» som er pseudonymet til forfatterduoen Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich (når de ikke skriver som «A.J. Kazinski). Klarlund har også bakgrunn som manusforfatter og filmskaper siden 90-tallet, og det ligger klare spor av filmfortellende kvaliteter og fremdrift i forfatterskapet med potensial for saftige filmatiseringer. Og en saftig filmatisering har på sitt vis «Kjærlighet for voksne» blitt.
Handlingen som her er presset inn på ca. 100 minutter er en slags komprimert såpeopera, en filmversjon av en utbrodert ukebladnovelle, eller rett og slett en homagé av erotiske thrillerfenomener fra 80- og 90-tallet. Det er også en eim her av den franske mesteren av psykologiske thrillere rundt utroskap og drap, Claude Chabrol (en personlig favoritt), og ikke minst er det tydelige likheter med Adrian Lynes store comeback-verk fra i år, «Deep Water» (også den lansert direkte på strømmeplattform – Amazon Prime). I dette farvannet er det nesten noe uskandinavisk over filmskapelsen til Barbara Topsøe-Rothenborg. Visst er både formspråk og intriger av klassisk sort, men det føles deilig befriende å oppleve en film skapt i vår lille del av verden være så skamløst amerikansk/overfladsk orientert, politisk ukorrekt og egentlig ute av tiden. Om filmen føles hemningsløs, er en av dens svakheter at den ikke er nettopp enda mer vill og dristig i retningen den har valgt å gå.
I likhet med Chabrols filmer, og for såvidt nevnte «Deep Water», spinner handlingen rundt begjær, utroskap, sviktende moral og drap i randsonen av et ekteskap som er skjørt under borgerskapets ellers plettfrie fasade. Christian (Dar Salim) og Leonora (Sonja Richter) er paret som tilsynelatende har alt på stell, eller i hvert fall det materielle. Det er et ekteskap som er lukket inn i en moderne, arkitekttegnet villa i de hyggeligste landskapsomgivelser som Danmark kan by på. Det vi imidlertid ikke blir umiddelbart fortalt, men som vi selvsagt aner, er at begge enten skjuler mørke hemmeligheter fra fortiden eller skal vise seg kapable til å utføre noen særdeles mørke handlinger i nåtid og nær fremtid. Det som setter hjulene i gang er konas oppdagelse av Christians seksuelle forhold til en ung og vakker arkitekt, Xenia (Sus Wilkins), som han over tid har jobbet tett med i sitt eget byggefirma.
Salim spiller den mannlige hovedpersonen med sympati i blikket, mens kona vises kontrollerende selv om hun har legitime grunner til å være mistenksom når mannen hun deler seng med nekter å oppgi hvem som sender ham tekstmeldinger på natta. Isteden kaster han telefonen i veggen så den blir ødelagt. Tilliten er total fraværende, i et forhold som allerede har blitt hardt preget av vonde opplevelser med håndteringen av en alvorlig syk sønn. Leonora har med tiden mistet alt av nettverk og har ikke annet i livet enn det familiens gir henne. Når hun opplever at Christian glir vekk fra henne, uinteressert i nærhet som om han får behovene dekket andre steder, blir de uhyggelige tankene eskalerende. Samtidig stiller Christians elskerinne ham et ultimatum – enten må forholdet avsluttes, eller han gå fra kona. Christian vegrer seg for å avslutte ekteskapet i frykt for konas reaksjon, noe han skal ha gode grunner til, men en overfladisk samtale med en kamerat får ham til å ville ta det endelige steget for å avslutte ekteskapet. Det skal vise seg å ikke være så enkelt som han tror.
Skildringen av det dysfunksjonelle ekteskapet er for lettvint og karikert til å kunne bli et fundament for en historiefortelling med noen form for skarp samfunnskommentar i bunn. Her prioriteres effektivitet; premisset skal konsist etableres, før vi skal raskt videre til neste vending i historiefortellingen. Ingenting i veien med det, og filmens tempo er upåklagelig – ikke for raskt, og i hvert fall ikke for tregt. I motsetning til andre adaptasjoner av krimbøker som typisk brettes omstendelig ut i tv-serieformat over seks eller åtte episoder, er parge-turner-kvaliteten her beholdt i filmform ved å tettpakke intrigene i et tilpasset format på under to timer. Det er i seg selv forfriskende.
Om «Kjærlighet for voksne» er en drivende, spenningsfylt og underholdende fortalt thriller, er den heller ikke uten svakheter. For eksempel tas i bruk et narrativt grep som blir et klønete og halvveis forsøk på å integrere etterforskningsperspektivet til filmatiseringen. Det gjøres ved å plassere en erfaren politietterforsker i samtale med sin voksne datter over et cafébord i solen (forferdelig belyst scene) mens han snakker om saken. Alt uten at det zoomes ut eller at publikum på annen måte gis kontekst for disse samtalene som avbryter den egentlige historien med ujevne mellomrom. Det er definitivt fortidens trekantdrama som er filmens puls, mens disse mellompartiene (som heldigvis er svært korte) heller jobber for å ta livet av spenningen.
Men «Kjærlighet for voksne» er vitterlig en engasjerende og smått sexy skandinavisk thriller. Med en slående Sus Wilkins som effektiv femme fatale, i en film uredd for klisjeer eller å forfølge gamle spor som likevel altfor sjeldent oppsøkes i nyere filmskapelse. For oss som med en særlig svakhet nettopp for disse intrigesterke, psykologisk-erotisk drevne thrillerne fra 80- og 90-tallet, er Barbara Topsøe-Rothenborg virkelig inne på noe her.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar