«The Case Is Closed, Forget It» (1971) – sobert fengselsdrama som politisk diagnose

Franco Nero spiller en mann fanget i et fengsel som speiler et helt lands maktmisbruk – i et filmuttrykk som gir et skarpt og aktuelt blikk på et system uten rettferdighet.

Damiano Damiani regisserte flere filmer der han brukte spennings- og sjangerfilmformatet som ramme for politisk og sosial kritikk.The Case is Closed, Forget It (L’istruttoria è chiusa: dimentichi) skriver seg inn i samme tradisjon, hvor det overordnet er en skildring av fengselsvesenet som mikromodell av italienske samfunnsstrukturer. Det er en regissør som uten forbehold retter fingeren mot det hierarkiske og korrumperte, mot klasseforskjeller og ikke minst usynlige maktallianser av mafia og institusjoner.

Delvis følger filmen mange kjente konvensjoner sett i utallige fengselsfilmdramaer, også de amerikanske som eksempelvis Papillon. Damiani var også en filmskaper med dramaturgisk Hollywood-dragning, noe hans ofte foretrukne skuespiller i Franco Nero har bekreftet i intervjuer som finnes som bonusspor på noen av de fine Radiance-utgitte Blu-ray-versjonene av duoens filmer. Samtidig har filmen foten stødig plantet i europeisk filmfortellende tradisjon, og ikke minst den spesifikke italienske kulturen med et speilbilde av 70-årenes samfunnsutfordringer. Det innebærer at filmen holder et sobert og realistisk tonespråk. Damiani unngår for det meste hollywoodsk melodrama eller stilisert vold, men lar heller virkeligheten – og institusjonenes absurditet – tale for seg selv. På den måten fremmer hans filmens nøkterne intensitet.

Franco Nero spiller en respektert arkitekt som brått havner i fengsel etter en trafikkulykke hvor en mann mister livet. Det som først virker som en kortvarig soning for en tragisk feil, ender opp med å bli et virkelighetsnært mareritt forårsaket av korrupsjon, vold og maktmisbruk. I fengselet oppdager han at systemet i virkeligheten ikke fungerer rehabiliterende, men snarere undertrykkende og korrumperende. Det er mafiaen i tospann med myndighetene som i usynlige bånd styrer alt, inkludert både domstolene og fangevokterne.

På overflaten er The Case Is Closed, Forget It et klassisk fengselsdrama med alt det innebærer, men filmen oppfattes også som en metafor for et helt samfunn fanget i et korrupt system.

Kanskje er verket sterkere som en skarp samfunnsanalyse (forkledd som fengselsdrama) enn et dramaturgisk spenningsdrama. Franco Nero er fremragende med sin sedvanlige, stoiske tilstedeværelse og innbitte blikk. Rundt ham virker imidlertid skuespillerne å være av mer ujevn kvalitet. Hele filmen har også en litt rufsete side, men det handler mye om Damianis sans for det dokumentariske. At det holdes sobert og realistisk er vel og bra, og Damiani er såvisst ingen Visconti som kan briljere med formmessig eleganse. Å bake spenning inn i en sosial-realistisk tradisjon er likevel mulig å gjøre på måter som fortsatt viser visuelle signaturgrep som kan løfte helheten, eller bare skape noen enkeltstående, minneverdige sekvenser. Det finnes kanskje ikke her, og filmen føles noen gram filmatisk lettere på vekten enn hva en kapasitet som Elio Petri kunne gjort med tilsvarende materiale.

Like fullt er The Case is Closed, Forget It et solid og modent eksempel på hvordan Damiani behersker det politisk ladede melodramaet. eller kanskje snarere anti-melodramaet. Filmen har en saklig og kjølig puls som vel ikke alltid er like filmatisk forførende, men som til gjengjeld underbygger opplevelsen av å være vitne til et samfunn som rives ned fra innsiden. Og i fraværet av estetiserende grep får filmen et semi‐dokumentarisk tyngde som blir til et fordelaktig særpreg. Damiani stoler på strukturen, på relasjonene og på det klaustrofobiske miljøets naturtilstand av mistenksomhet, frykt og skjult vold.

Samtidig hviler en ubehagelig etterklang her i hvordan individets skjebne knyttes til det korrumperte systemet. Og Damiani holder alt innenfor skjæringspunktet mellom thriller og politisk allegori. Det betyr at de store dramaturgiske høydene er fraværende, og filmen er stilistisk sparsom, tidvis litt ujevn, og mer opptatt av å diagnostisere samfunn enn å vise det frem som noe filmisk eller spenningsladet for ytre forførelse.

Dermed er filmen definitivt også et slags tidsdokument – en skildring av fengselsvesenets hierarkiske brutalitet, men også av et helt italiensk samfunn i en epoke gjennomsyret av institusjonell mistillit og skjulte maktstrukturer. Og i nåtidens perspektiv fremstår filmen som formidlet med en klar filmskaperstemme. Selv om det ikke er Damiani på sitt aller mest politisk flammende og kompromissløse, er den markant og fortsatt ikke irrelevant i ubehaget den tar opp.