Mike Flanagan viser muskler i «Midnight Mass»

Mike Flanagan er i publiserende stund straks aktuell på Netflix igjen med miniserien «The Midnight Club», året etter det episke miniserverket «Midnight Mass» fra den forblåste øya Crockett Island. Som oppvarming til enda en Flanagan-produksjon, spoler vi tilbake til fjoråret hvor han leverte det som lett kan vurderes som en kulminasjon av hans virke som serie- og filmskaper med sitt foreløpige sannsynlige hovedverk (som i ettertid har fått mindre oppmerksomhet og anerkjennelse enn fortjent).

Serien starter i en urban setting: En ung mann påvirket av alkohol har ihjelkjørt en kvinne. Etter å ha sonet fire år i fengsel på fastlandet og under prosessen blitt ateist, stiger han i nåtid om bord på ferja som tar ham tilbake til øysamfunnet der han vokste opp. Øya der foreldrene og andre fastboende for lengst har grodd fast. Hit ankommer også, omtrent samtidig, en mystisk og karismatisk prest. Han melder å ha ankommet for å avløse den lokale presten i en midlertidig periode på grunn av sykdom. I løpet av kort tid viser det seg at den nye presten har en helt spesiell påvirkningskraft i møte med det konservative øyfolket. Mange får raskt gjenopprettet eller revitalisert sin religiøse tro. Det gjør majoriteten også blinde for hva som faktisk foregår. Den tilbakevendte sønn derimot, som overhodet ikke tas imot med varme og utstrakte armer av foreldrene, bærer på en sunn skepsis. Det samme gjør den gravide læreren, som er protagonistens tidligere kjæreste. De etablerer nå på nytt et spesielt bånd som blir bærende for deres skjebne – og for tv-seriens uhyggelige retning.

Det er som om øysamfunnet umiddelbart river til seg oppmerksomhet som en hovedingrediens. Det males bilder av en øy som gir inntrykk av et sted som gradvis har visnet – til et forfall som preger bygningene like mye som beboerne. Det føles som et sted der tiden på et tidspunkt har stanset, men det er umulig å si når. Kun ungdommenes bruk av smarttelefoner vitner om at vi egentlig befinner oss i egen tid. Denne spesifikke skildringen av stedeter helt avgjørende, og i kjernen av seriens natur. Kamera trekker oss inn mot veier, stier og utsikter som skaper en distinkt følelse av å være til stede og kjenne stedene rent fysisk. Vi glir gjennom øysamfunnet med glimt av beboerne og husene, uten at det gjøres noe egentlig poeng av det, men hvor effekten er at vi ubevisst blir kjent med psyken til stedet og personene.

Ankomsten til presten skal først utløse en undring og begeistring, deretter mirakler og til slutt et kaos. Inntil crescendo i siste episode, er imidlertid «Midnight Mass» en serie som langsomt broderer spørsmål om tro, menneskelighet, død og familie inn i et psykologisk drama der rendyrkede skrekkfilmmotiver holdes tilbake. Særlig er de to, kanskje tre, første episodene lavmælt oppbyggende med kun antydninger til overnaturlige krefter. Episodene er imidlertid avgjørende for å sette tonen for hva som skal komme, men er også alene en fengslende inngang til det mystiske, Stephen King-aktige kystuniverset som finnes på den værbitte øya. Det som åpnes opp i dette universet er også et sterkt angrep på religiøs fanatisme og tro, fortalt og formidlet med pondus.

Det er samtidig noe befriende over at Flanagan har forflyttet seg videre fra «Haunted house»-subsjangeren som innramming, rett i kjølvannet av «The Haunting Hill House» og «The Haunting of Bly Manor». Det føles som et eksakt riktig tidspunkt for å unngå stillstand. Likevel er det en organisk fortsettelse her fra Flanagans fiksjonsunivers. Både i enkelte stilistiske grep, og i hans etter hvert karakteristiske gjenbruk av samme skuespillere i et rikt ensemble. Helt i sentrum for denne historien er kona hans, Kate Siegel, som nå nærmest utelukkende jobber på Flanagans prosjekter – og som i dette tilfellet er fremragende i den viktige rollen som hun vi identifiserer og knytter oss emosjonelt tydeligst til. Samantha Sloyan (fra «Hush» og «The Haunting of Hill Hous» er skrekkelig effektiv som fanatisk religiøs «villain» uten å bli en irriterende karikatur, men Hamish Linklater («Legions» og «The Newsroom») er et nytt tilskudd til Flanagan-familien og gjør en fordelaktig prestasjon i rollen som den karismatiske og mystiske presten som setter fyr på øya. Andre skuespillere er sminket til å ha et eldre utseende, noe som umiddelbart skaper en fascinerende merkverdig effekt på et tidspunkt hvor serien fremdeles er på det jordnære, fordi man aner at det vil ha en funksjon senere uten at man vet hvordan.

Antydningene til det overnaturlige, som ikke umiddelbart materialiseres, preger de første episodene. Flanagans evne til å etablere spenning og orkestrere klimaks har aldri tidligere vært like elegant som her. Ikke bare ved en gradvis oppbygning av «suspense» i enkeltsekvenser eller partier av en film/serie, men hvordan elementer porsjoneres ut over et helhetlig verk for å bygge og holde på spenningen. «Midnight Mass» brenner ikke opp kruttet i begynnelsen, men er heller aldri langdryg eller uinteressant. Seriens dype fokus på karakterer og interaksjoner har ikke bare verdi for hva det skal munne ut i, men er fengslende også i øyeblikkene det utspilles. I motsetning til majoriteten av nyere serieproduksjoner som nærmest gjennomgående består av for mange episoder, er «Midnight Mass» uten fyllstoff og kommer med nøyaktig den lengden materialet skal ha. Det burde vær en selvfølgelighet, men er dessverre ikke det i tv-serieformatets såkalte gullalder. I «Midnight Mass» tilfører hver enkeltepisode helheten noe avgjørende, samtidig som samtlige episoder også har en ren episodisk kraft som på ulike vis gjør dem også slående for seg selv.

Kraften i enkeltepisoder handler mye om utviklingen av Flanagans filmatiske muskelstyrke – som når han på nytt serverer en særdeles overbevise one-take-sekvens på stranda i åpningen av andre episode. Ikke like radikalt som samme grep i «The Haunting of Hill House», men her kombinert med roterende kamerabevegelser som tilfører en eleganse samtidig som det trekker oss deltakende inn i karakterenes opplevelse av gåtefull undring i den aktuelle scenen. På sitt beste vises i «Midnight Mass» en symbiose av teknisk ambisiøse tagninger, emosjonelt driv og sjangermessig sterkt utført håndverk når det kommer til tone og tempo som passer med en helhet.

At serien virker enda sterkere helstøpt enn «The Haunting of Bly Manor» handler antagelig også om at Flanagan ikke har overlatt regiansvaret til samarbeidspartnere på enkeltepisoder, men beholdt fullstendig kontroll over regien på samtlige sju episoder. Det merkes. «Midnight Mass» virker mer organisk, dypere og sterkere sammenvevd, både teknisk og kunstnerisk.

Som serieskaper, manusforfatter, klipper, regissør og dermed også «verdensbygger» av «Midnight Mass», må det på dette tidspunktet være lov å nærme seg en omtale av Mike Flanagan også som auteur. Og han lyktes i å lage den mest skremmende, fengslende og tristeste miniserien sett i 2021.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s