Rett på Netflix får du servert et helt ualminnelig, pustberøvende filmverk som virtuost eksploderer foran øynene dine. Det skjer i «Athena» av Romain Gavras.
Da Sam Mendes for noen år siden lanserte krigsdramaet «1917», var det umulig ikke å starte enhver omtale uten å hylle dens eksepsjonelt intense «one-take»-sekvens i åpningen som rev oss ned i skyttergravene, der vi skritt for skritt fikk føle soldatenes skjebne på kroppen i sanntid. Lange tagninger er åpenbart ikke et innovativt grep i seg selv, ei heller som radikalt formmessig grep knyttet til en helhetlig produksjon som «Birdman». Det er likevel sjeldent å oppleve så virkningsfulle og effektive iscenesettelser som det som setter i gang «Athena». Like sjeldent er det å se at intensiteten som bygges opp i den spektakulære åpningen, vel, den slipper egentlig aldri taket.
Filmens tittel refererer til den greske krigsgudinnen, og det som utspilles er en slags gresk tragedie forårsaket av feilslått politikk og påfølgende uro i en moderne virkelighet langt ute av kontroll. Tittelen henter også navn fra det lokale åstedet der historiefortellingens borgerkrigerske handlinger springer ut av; et område bebodd av marginaliserte innvandrere som uredd samles til hevntokt mot opplevd urettferdighet, rasisme og politivold. Vi befinner oss i en fransk forstad, der innvandrergettoer har etablert seg i takt med en fremvekst av høyreekstremisme. Det er et samfunn som utvilsomt allerede har vært kraftig betent over tid, og i en tilstand av dyp sosial uro, som blir ytterligere antent etter at en 13 år gammel gutt med fremmedkulturell bakgrunn mister livet etter angivelig politibrutalitet. Tilbake står tre eldre brødre. Den ene, Abdel (Dali Benssalah), er en repsektert soldat som nettopp har hjemkommet fra utenlandstjeneste. På motsatt side er Karim (Sami Slimane) en karismatisk leder for en stadig voksende opprørsbevegelse i området. Den siste broren, Moktar (Oussini Embarek), er tilsynelatende mer opptatt av våpen- og narkotikahandel enn ideologi og rettferdighet – selv i kaosets time. Mens Abdel tar til orde for ro, kan ikke Karims hevntørst slukkes av brorens ansvarlige toner. Når han hiver den første molotovcocktailen inn i folkemengden utenfor politistasjonen, blir det utløsende for et kaotisk inferno.
Det er på samme tid direkte utløsende for den forrykende filmatiske åpningen av «Athena». I en nesten kvarterlang tagning stuper kamera inn i det voldelige kaoset mens det oppstår. Det er en audiovisuell kraftanstrengelse av en introduksjon som etablerer hva filmen er, forteller oss hvor vi og hvem det handler om – alt mens vi forflytter oss i høy hastighet, inn og ut av biler, opp og ned i høyden, mellom rom og folkemengder. Det blir umulig å se bort, og like umulig å kjenne på annet enn kraften og intensiteten som ligger i bildene. Hvis film overfladisk sett handler om audiovisuell historiefortelling, er etableringen i «Athena» et skolebokeksempel. Det er ingen gimmick, men en egnet adrenalininnsprøytning fordi det filmen skal formidle krever at vi føler med i det høye tempoet, i kaoset og helvetet som også skal skildres utover åpningskvarteret.
Filmen peker på et splittet samfunn med elementer vi kan gjenkjenne fra nyhetsbildet, gjerne fra områder i og rundt den franske hovedstaden, men der desperasjonen og aggresjonen i «Athena» er høynet enda et hakk. Det er politivold, rasisme og minoritetssopprør. Men i gjengivelsen av aggresjonsnivået, gis det ikke egentlig tid for refleksjon fordi fravær av hvilepuls i bildene nærmest umuliggjør den slags mens alt pågår. Det skapes likevel rom til at man får et distinkt inntrykk av at dyp splittelse også finnes internt, ikke kun i møte med politiet. Som mellom generasjonene av de undertrykte, fra de eldres aksept til de yngre som på kort tid har mistet håp og tålmodighet. Men også internt i familien som legger (dramatisk konstruerte) bilder til dramaet og dilemmaene. For de handlingsorienterte blir opprør og kaos målet for å skape endring i et samfunn preget av mistro og fremmedfrykt. Mantraet er oss mot dem. Dialog er ikke lenger mulig. Ikke mellom de unge opprørerne og politiet, men heller ikke internt mellom brødrenes blodsbånd. Det tegnes mønstre som er umulig å komme forbi, som uunngåelig leder til at blodet må flyte i gatene. Det er ingen ende i syne som kan gi en voldsfri løsning. Det som har foregått er en langsom nedbrytning av sosiale og broderlige bånd som historisk har vært definerende og selve grunnlaget for idealet om det franske samfunnet. Romain Gavras glir inn i dette samfunnet på et tidspunkt der forvitringen følges av den eksplosjonsartede hendelsen som er dråpen som får begeret til å flyte over.
Men det Romain Gavras altså samtidig tilbyr er en svimlende filmatisk håndtering som kontrasterer håpløsheten. Og som gjør gatevolden til et stilisert skue med vanvittige kameraføringer med estetiserende blikk på samfunnskatastrofen. Etter hvert settes også opp krigerske segmenter med en koreografi av røykbomber, fyrverkeri og eksplosjoner, hvor Gavras bruker av egen reklame- og musikkvideoskaperkompetanse. Det er mulig å innvende at «Athena», som et modig og kompromissløst kunstverk, har problematiske sider i symbiosen av formspråk og tema. En kombinasjon som i noens øyne kan gi filmen en plumphet, gitt hva som ligger i bunn og skiller den fra eksempelvis Zack Snyder eller Tony Scott (hvil i fred). I min verden er det aldri noen tvil om at det må være rom for hva Romain Gavras bedriver i «Athena». Det er en virilitet i filmformidlingen som er langt forbi både det gjennomsnittlige i Netflix-katalogen, eller det meste som settes opp på kino (et formatet «Athena», som et cinematisk konsentrat, egentlig er som skapt for.)
I 1969 lagde regissørens far, den legendariske Costa-Gavras, en av tidenes definitivt fremste politiske thrillere i «Z» spunnet rundt attentatet på en demokratisk politiker i Hellas. For Costa-Gavras var raseriet betegnende for en annen variant av nedslående samfunnsskildring. «Athena» vrenger den politiske uhyggen frem på ulikt vis, men med klar tilhørighet som et sosial-politisk thrillerverk i tilnærmet samme mesterklasse. Skapt i og for en annen tid, som et tidsdokument som speiler nåtiden, men sannsynligvis også som et autonomt og tidløst verk som kan løftes frem til kommende tider. Men fordi Romain Gavras balanserer på en betydelig tynnere line, er det kanskje først med noen års distanse vi kan måle opp filmens endelige verdi. Men i øyeblikket, i andre halvdel av et dystert 2022, føles det som «Athena» har tatt sats og truffet til 10 av 10.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar