«Karachi» (1989)

Det første beslaget av heroin skjedde i Norge på midten av 70-tallet, men det var først på 1980-tallet det antas at aktiviteten ble særlig høy. Mye ble da produsert og smuglet fra Pakistan. Med det som bakteppe, er «Karachi» konstruert som en fiksjonsthriller som reflekterer tidsånden mens den baserer seg på virkelige hendelser fra datidens nære fortid.

I bakspeilet er det nærliggende å tenke at «Karachi» neppe bidro til å bygge ned samfunnsdominerende fordommer mot pakistanske innvandrere. Det kan i hvert fall med trygghet slås fast at «Karachi» neppe ville blitt skrevet og utspilt på samme måte i dag. Likevel vil jeg hevde at ingenting med filmen er åpenlyst veldig problematisk, akkurat som det er naturgitt og uproblematisk at tiden løper raskere enn fragmentene av datidens ideer som er foreviggjort på film. Så la meg heller peile inn på hva slags film «Karachi» rent faktisk er.

Det hevdes at arbeidstittelen var «Brennpunkt Karachi», noe som vanskelig kan leses på annen måte enn at det var et forsøk på å sole seg i glansen av «The French Connection»-suksesssen med Gene Hackman og oppfølgeren som jo her til lands seilte utbredt med de oversatte titlene «Brennpunkt New York» og «Brennpunkt Marseille». Men det var opplagt en riktig vurdering å forlate den assosiasjonen, særlig fordi «Karachi» fortjener å bli sett og vurdert på egne premisser, og det er noe klart ulikt de mer action- og hardkokte Hollywood-produksjonene fra William Friedkin og John Frankenheimer.

Likevel handler dette også i bunn om et krimdrama koblet på narkotikasmuglere, hvor hovedpersonen er en mann, narkospaner eller politimann som først og fremst følger sine egne regler og overbevisninger. Her spilles han av en dyktig Jon Eikemo. Han er Ted Hansen, og han kjører sitt eget opplegg. Det har ført ham til den pakistanske storbyen Karachi hvor han har alliert seg med Sara, ei svensk kvinne som presses til å smugle to kilo heroin tilbake til Norge, hvor Ted Hansens mål er å avsløre de mektige bakmennene. Alt går imidlertid ikke etter planen, mildt sagt, og han må bringe Sara i skjul til dekkleiligheten sin. Der innleder han et seksuelt forhold til henne, samtidig som han må nøste opp i den knuten han delvis selv har skapt i spill med narkotikabakmenn som viser seg mer krevende enn først antatt å fange.

Handlingen settes dels i Karachi, men mest i Oslo. Mye foregår i den slitte og skitne leiligheten til Jon Eikemo som den antibyråkratiske etterforskeren Ted Hansen som avskyr ineffektivitet og dermed de vedtatte spillereglene. Han er datidens versjon av Harry Hole; en ta-loven-i-egne-hender-figur som kjemper både med norske og pakistanske myndigheter, like mye som egne kolleger og de som er definert på feil side av loven. Eikemo tilfører det lille, udefinerbare ekstra til den lurvete hovedkarakteren som gjør ham til noe mer interessant enn han ellers kunne blitt som mannlig, middelaldrende mann av en politibetjent med stort selvbilde og brysk stil. Han er typen som mener å ha opplevd det meste, og ikke minst kan det meste. Eikemo er definitivt overbevisende. Han spiller mot den klart yngre Amanda Ooms; en forførende, svensk og mulig femme fatale-skikkelse som ankom «Karachi» med Wam & Vennerøds omdiskuterte «Hotel St. Pauli» øverst i bagasjen. På samme måte som Eikeos karakter sliter med å holde hendene unna den yngre kvinnen, blir vakkerheten/sensualiteten hennes også tydelig uimotståelig for Oddvar Einarsons regi og Svein Krøvels foto. Men det er samtidig til å forstå, fordi Ooms blikk også har en stemningsfull sløvhet i seg som passer fint til filmens melankolske side. Og det er mer gjennom bilder enn dialog at Einarson gjør filmen særlig interessant å følge, vel vitende om at det grunnleggende sett er en sjangerfilm hvor den lavmælte, trykkende stemningen innimellom avløses av nødvendig fremdrift og tilløp til action.

Det er på alle måter en sober formidlet thriller som på yttersiden puster klarest i samspillet med den politietterforskende anti-helten og kvinnen han skal beskytte. Dynamikken er at han uttrykker alt av engasjement og emosjoner på hudens utside, mens hun er den mystiske som er naturlig mutt og sårbar av situasjonen. Rundt Eikemo og Ooms er scenene befolket av karakterer og skuespillere av ymse kvalitet, men britisk-pakistanske Badi Uzzaman må positivt fremheves i rollen som familiefaren som plukkes ut til narkokontroll under Oslo-ankomsten på den daværende flyplassen på Fornebu. I en liten rolle, leverer han antagelig filmens fremste skuespillerprestasjon.

Oddvar Einarson slo sterkt gjennom med «X» (av tidenes fremste norske filmer), som også ga ham en oppsiktsvekkende jurypris i Venezia. «Karachi» er et godt stykke unna den standarden. Imidlertid er det også en annen type produksjon; et sjangerstøpt verk som fungerer ganske godt i hva den jobber for. Og som i «X» ligger mye av kvalitetene i Svein Krøvels kontrollerte, stemningsfulle fotoarbeid. «Karachi» eksploderer heller aldri i action eller frenetiske bevegelser, men manuset følger snarere en linje som muliggjør for kamera å fange den mørke, realistiske atmosfæren med snev av poesi. Det er en lang vei fra «X» til «Karachi», men det er også fullt mulig å skimte en bro mellom verkene i horisonten, både i det formmessige tempoet, den ganske mørkfulle scenografien av Oslo i 80-tallets andre halvdel, og den psykologiske og emosjonelle relasjonen mellom en mann og en klart yngre kvinne. Det er varianter av to umulige kjærlighetshistorier. 

Det er videre mulig å oppleve at «Karachi» virker uryddig fortalt. Det flyter ikke alltid like elegant eller organisk mellom de ulike lagene i historiefortellingen. På den ene siden har vi den smått nedstemte kjærlighetsskildringen mellom en sliten, middelaldrende mann og en rotløs, yngre kvinne med en fot innenfor smuglermiljøet. På motsatt side har vi fortellingens spenningsalibi som er gjemt inn i iscenesettelsen av narkosmuglingen og de konkrete ringvirkningene rundt det kriminelle miljøet. Mot slutten trekkes tempoet opp, men her kunne filmen tjent på å være enda mer tro mot den poetiske kraften

Kvalitetene virker mest synlig i de rolige partiene, i de øyeblikkene Einarson viser utstrakt tro på vekten han legger i gjengivelsen av bilde og lyd. Det vil si når den indre spenningen vektes over den ytre. For historien er i det store bildet ganske uspektakulær. Det samme gjelder for den filmatiske gjenfortellingen av den. Pulsen holdes lav for den som først og fremst oppildnes av de actiondrevne elementene i en thriller. «Karachi» er ikke nevneverdig spennende utover det intime kammerspillet. Når tempoet økes mot slutten og Einarson strekker ut spenningskurven, blir det kanskje ikke det store løftet – men det fører derimot til den konklusjon at «Karachi» huskes mest og best for stemningen den skapte underveis.

---

Mer norsk film:

• 
  «Kraken» (2026) – et uhyre av lånte ideer
• 
  «Mongoland» (2001) – et stavangersk (jule)filmmirakel
• 
  «Insomnia» (1997) – mørk psykologisk thriller i konstant lys
• 
  «Krigerens hjerte» (1992) – psykologisk krigsdrama med nordnorsk kraft
• 
  «Demring» (2025) – ubehagets kunst
• 
  Affeksjonsverdi (2025) – en film som huser alt vi ikke får sagt
• 
  «Gråt elskede mann» (1971)  – norsk sommerdrøm med sand i maskineriet
• 
  «Maria Marusjka» (1973)
• 
  «Eksplosjoner i hjertet» (2024)