«Woman in Chains» (1968) – den aldrende mesterens hallusinatoriske svanesang

Henri-Georges Clouzot var passert 60 år da han lanserte Woman in Chains i 1968, og leverte et verk ingen kunne forutse fra den franske veteranen. Det er eksperimentelt, dristig og visuelt eksplosivt – og dessverre hans siste film som regissør.

Få eller ingen spor fra Clouzots filmografi forut for Woman in Chains («La Prisonnière») kunne signalisere at han hadde redskaper i eget kunstnerisk arsenal til å lage noe så markant visuelt og eksperimentelt som dette.

Vanligvis finner jeg stor glede i å se en film via skaperens signaturtrekk, forutsatt at han eller hun har en filmografi som innbyr til å lese særtrekk, prioriteringer og strømninger. Det hadde definitivt Clouzot – men forfriskende kan det da også være å se meritterte filmskapere lage noe som avviker fra det forventede, gjerne noe mer radikalt eller ambisiøst enn hva de har bygd karrieren på. For Clouzot må karrieren og livet ha kommet til et slikt punkt da han jobbet frem Woman in Chains, som skal ha vært et personlig og viktig verk for ham å realisere. Passende kom den ut i 1968, samtidig med studentopprøret i Paris og et kulturelt skifte i retning av mer radikale ideer og uttrykk. Selv var Clouzot for gammel til å være en del av denne bevegelsen, og allerede en veletablert klassisk filmskaper da nybølgen blomstret fra slutten av 50-tallet – en tid da han neppe kunne ha laget noe som Woman in Chains.

Det er i et tenkt skjæringspunkt av Alain Robbe-Grillet og Jean-Luc Godard at filmen presenterer seg som en subversiv størrelse, både i form og til en viss grad innhold.

Vi blir kjent med kunstneren Gilbert og hans yngre kjæreste Josée. Når Gilberts kunst stilles ut på et nytt galleri under ledelse av den ambisiøse kunsthandleren Stanislas, ser Josée under åpningen at Gilbert kysser lidenskapelig med en kvinnelig kunstjournalist han har invitert. Selv om de to har et «ærlig forhold» på grensen til det åpne, preger observasjonen henne. Som en slags reaksjon oppsøker hun den iøynefallende vakre Stanislas – yngre og mer attraktiv enn Gilbert, og bekjent av kjæresten. Hun blir med til leiligheten hans, bare for å oppdage at han har en særlig interesse i form av en seksuell dragning rettet mot underkastelse. Josée aner ikke hva hun har sett, men merker at hun umiddelbart blir interessert og pirret – og lar seg oppsluke stadig mer når han forteller om hvordan han fotograferer yngre kvinner i et master-slave-scenario, uten å hengi seg seksuelt til dem.

Det hører med til historien at Clouzot allerede i 1964 skrev manus til L’Enfer, som bringer noe av samme tematikk frem, men som han ikke klarte å fullføre som regissør, og som Claude Chabrol arvet og fullførte så sent som i 1994. I begge tilfeller utforskes lidenskap, sjalusi, besettelse og skam innenfor stedvis eksperimentelle filmatiske rammer som speiler psykologisk uro mot avantgardistiske teknikker og effekter.

I Woman in Chain lekes det særlig med raske klipp for å skape en trippy stemning med sterk fremhevelse av primærfarger og blikk mot det sensuelle og innimellom erotiske. Det er et eksplosivt stykke filmarbeid der filmens tematisering av lidenskap får gjenklang i en åpenbart lidenskapelig fundert formidling – maleriske komposisjoner skapt av Clouzot i samarbeid med fotograf Andreas Winding, som vet å gi oss presise og vakre bilder av en imponerende Elisabeth Wiener som den sensuelle og komplekse Josée, preget av skam, nysgjerrighet og glede. Akkurat som hun finner det grenseløst fascinerende å oppdage en verden av fremmed seksualitet og tilhørende følelser som for henne var ukjent, er det like fascinerende for oss å følge hennes reise.

Det er ofte en delirisk formidlet reise, men inni de visuelle festivitetene formidles også hvordan fetisjerende mennesker har universelle og ordinære menneskelige sider. Om vi trives som observatører, ligger det for mange en latent dragning mot å åpne opp og nyte alternative fasetter av livet. Her er det en skjult verden av dominans og voyeurisme, og det er umulig ikke å se filmens to mannlige hovedfigurer – begge kunstnere, begge opptatt av å ramme inn tiltrekkende motiver rundt seg – som forlengelser av filmskaperen selv. Det er voyeurisme av en fotografs besettelser, lokalisert til en groovy slutt-60-talls-setting, og det er umulig ikke å tenke på Antonionis Blow-up eller Powells Peeping Tom i tematiseringen av perversiteter. De nevnte referansene er opplagt enda mer fullendte storverk, men til gjengjeld føles Clouzots perspektiv enda mer rendyrket auteuristisk og dristig i svimlende skritt mot det hallusinatoriske.

Men ikke dermed sagt at Woman in Chains virker uhåndgripelig. Den er konsentrert med tydelige figurer og konflikter, og pulsen stiger særlig i det øyeblikket Josée oppdager de fremmede bildene som vekker motstridende følelser av skam, ubehag og lyst – og fotografens blikk tilbake på denne prosessen i henne.

Den aldrende Clouzot viser seg klokelig mer opptatt av å formidle de psykologiske effektene gjennom et eksperimentelt og estetiserende filmspråk av hallusinasjoner enn av å fremheve selve perversiteten mest mulig grafisk. Uansett kommer han klart ut av dette med æren mer enn i behold, i det som dessverre ble hans høyt potente svanesang som filmskaper.