Max von Sydow løper gjennom snøen i underbukse om natten. Det er filmens bilde som fryser seg fast, og det er sterkere enn det høres ut.
«Who is the maniac?», spør etterforskeren. Før det har vi sett Salem løpe over et snødekt vinterlandskap, fra mentalsykehuset der han er sperret inne, til andre hus der han begår drap, før han returnerer bak de låste dørene som om han aldri forlot det.


Etterforskerens spørsmål peker mot filmens sentrale mysterium, dog ikke nødvendigvis det vi tror først. Vi som publikum vet allerede hvem «den gale» mannen bak forbrytelsene er, men paradoksalt nok ser vi ham som historiens mest metodiske, disiplinerte og rasjonelle vesen. Hvem er det egentlig som er syk? Er det en hevntørstig Salem, eller menneskene rundt ham som har ødelagt andres liv?
The Night Visitor er dels krimhistorie, dels psykologisk thriller og dels et metodisk anlagt portrett av en fange som planlegger den perfekte flukten. Von Sydow ses ofte ikledd underbukse og hvit t-skjorte, vandrende gjennom snøen om natten, en sårbar og samtidig truende spøkelsesaktig skikkelse. Blikket og bevegelsene hans har en foruroligende, besettende kvalitet som gir næring til filmens urovekkende tone. Og i en betydelig birolle er vår egen Liv Ullmann, som løser rolletolkningen med samme type nedtonede presisjon som preger filmen ellers. Hun er tilbakeholden der andre ville blitt fristet til å søke mot det (over)dramatiske, og det kler materialet godt. Henry Mancinis minimalistiske lydspor arbeider i samme retning, på en måte konstruert for å gjøre publikum ukomfortable.


«Å rømme er en umulighet. Det er kun mulig hvis han kan fly», sier sjefen på mentalsykehuset når etterforskeren skuer opp mot de enorme murveggene som ruver rundt institusjonen. Filmens ytre mysterium er nettopp dette: hvordan kan den fangede pasienten bevege seg fra innsiden til utsiden? Filmen blir stadig mer opptatt av selve rømningsprosessen, og von Sydow blir aldri en actionhelt, snarere det motsatte. Han er blek og skjør, men slu idet han kløktig sniker seg ut, beveger seg gjennom snøen, utfører planen og returnerer. Alt skildres med utstrakt ro, og sentralt i planen er et sjakkparti med vakten, en opplagt nikk til von Sydows ikoniske sjakkspill med Døden i The Seventh Seal.
Likevel er det atmosfæren som gjør The Night Visitor til en virkelig fremragende film. De nakne vinterlandskapene, snøen og steinbygningene er fotografert med en kulde som synes å ha trengt inn i selve bildene. Den øde naturen vises som åpne rom, men emosjonelt fungerer den klaustrofobisk snarere enn frigjørende. Salem glir naturlig inn i terrenget med sin bleke hud og lyse hår, en visuell sammensmeltning mellom karakter og miljø. Han er ikke et vanlig menneske, men et kaldt naturfenomen som materialiserer seg ut av snøen.


Filmen holder seg i én og samme følelsesmessige tilstand gjennom hele spilletiden, med en begrenset fargepalett av hvitt, grått, svart og dempede jordfarger innendørs. Alt virker kjølig og asketisk, og likevel lykkes filmen i å skape realistiske miljøer, slik at effekten blir en sanselig blanding av noe eventyraktig og marerittaktig. Regissør László Benedek (mest kjent for Marlon Brando-filmen The Wild One i 1953) fikk kanskje ingen virkelig betydningsfull karriere, men The Night Visitor må fremheves som noe genuint, unikt og ufortjent oversett.
Det er til slutt fristende å spørre om Tomas Alfredson lot seg inspirere av denne da han lagde La den rette komme inn. Begge bruker skandinavisk vinterkulde som bakgrunn, men også som noe mer. Snøen brukes til å forme et helt emosjonelt register; isolasjonen gjøres til noe bortimot lydløst, mens voldsutøvelsen skildres nøkternt uten at filmen på noe tidspunkt fristes mot overdrivelser.
The Night Visitor er lavmælt og isende, med den særegne nordiske melankolien fryst fast i bildene som gjør at kulden kjennes i kroppen en stund etter rulleteksten.


Andre filmer under radaren:
- «The Night Visitor» (1971) – den kalde hevnens metodikk

- «Je t’aime, je t’aime» (1968) – hukommelsens fragmentariske rytme

- «Tenderness of the Wolves» (1973) – varulven i grå frakk

- «Black Gravel (1961) – svart grus, mørke hemmeligheter

- «The Blackout» (1997) – selvportrett i blackout

- «No Place to Go» (2000) – et sterkt portrett av tap


Legg igjen en kommentar