If… (1968)

Tidligere i år ble den britiske filmen If… (1969) av Lindsay Anderson endelig innlemmet i det gode Criterion-selskapet. En feiende flott dobbel disc-utgave med masse interessant ekstramateriale, overraskende skarpt bilde og ikke minst engelsk undertekst som gjør det mulig å fange opp den relativt krevende uttalen. Utgivelsen var mildt sagt etterlengtet, og siden jeg ikke hadde sett filmen fra før – men lenge hatt et sterkt ønske om å gjøre noe med det – så tok det ikke lang tid før jeg la inn en forhåndsbestilling. Nærmest umiddelbart etter at jeg fikk filmen i mine hender, ble den forventningsfullt puttet i DVD-spilleren.

En strikt kostskole i 60-tallets England er rammene for avdøde Andersons dystre allegori om revolusjon; feilslåtte idealer, undertrykkelse og påfølgende opprør. Som en reaksjon på sosialrealismen, som inntil da hadde preget britisk film, tok den Gullpalme-vinnende Anderson If… i nye og mer lekende retninger hva angår filmspråk. Enkelte innslag er av klar surrealistisk karakter, og det pågår en bevisst forvirring av publikum gjennom vekslende bruk av farger og svart/hvitt som ikke nødvendigvis samsvarer med skiftene mellom realitet og fantasi som går igjen i filmen.

If… er imidlertid ingen spesielt krevende film, slik man kanskje kan få inntrykk av. Først og fremst opplever jeg If… som en fantastisk god skildring og en stilstudie av livet på en britisk kostskole. Alt er veldig typisk 60-talls og like typisk britisk. Karakterene er mange og interessante; noen stereotypiske bifigurer, andre mer av kjøtt og blod. I begynnelsen kan det være litt vrient å få tak på galleriet og hvem og hva som er regissørens fokus. Men etter hvert utkrystalliserer Malcolm McDowells karakter Mick Travis seg som den naturlige protagonist.

Mange har forståelig nok trukket linjer mellom McDowells rolle i If… med rollen som Alex de Large tre år senere i Kubricks A Clockwork Orange. Parallellene mellom filmene og rollene er åpenbare; samfunnskritiske og advarende med en rebelsk hovedperson som agerer i reaksjon på noe.

Om ikke If… fullt ut kan måle seg med A Clockwork Orange (ikke mange filmer makter det), er dette likevel en film som gjorde sterkt inntrykk på meg – i positiv forstand. Kostskoleskildringene er «spot on», Malcolm McDowell er en fornøyelse (de andre skuespillerne og karakterene er også veldig gode), blandingen mellom realitet og absurd fantasiflukt er innfløkt og suggerende, med en forlokkende foto og produksjon, i en passe utfordrende historie som tar seg tid til både å være morsom, spennende og tankevekkende, hvor Lindsay Anderson viser en balanse en stor filmskaper verdig.

If… står ganske enkelt igjen som en av de fremste filmskattene fra de britiske øyer, og i lys av nyere hendelser ved blant annet amerikanske skoler, har den i sin samfunnskommentar beklageligvis også fått fornyet relevans. Se filmen, og du vil forstå.