Spalten «Under radaren» handler om å fremheve filmer som det snakkes og skrives mindre om enn kvaliteten på filmverket tilsier. Det stilles ikke krav til obskuritet, men typisk kanoniserte filmer og vedtatte klassikere vil ikke være en del av spalten.
John G. Avildsen serverte i 1970 et bistert blikk på det amerikanske samfunnet i den politiserte krysningen av 60- og 70-årene. Før han slo gjennom med boksefilmfenomenet «Rocky» i 1976, men etter at han hadde jobbet som assistentregissør for Otto Preminger og Arthur Penn, gjorde Avildsen den oppsiktsvekkende lavbudsjettsproduksjonen «Joe» som skulle bli hans eksplosive døråpner.
Dennis Patrick spiller Bill Compton. Han er en reklamesjef som ender med å ta saken i egne hender etter at datteren (spilt av en ung Susan Sarandon i sin første spillefilm) havner på sykehus etter en overdose. Comptons raserianfall går utover datterens kjæreste og narkotikalanger, spilt av Patrick McDermott, som dør som følge av farens impulsive affektangrep i blindt raseri over datterens skjebne. En rystet Bill Compton oppsøker like etterpå en bar for å koble ut og samle tankene. Der havner han på en barkrakk ved siden av en middelaldrende arbeiderklasseboms, Joe Curran (Peter Boyle), som spyr ut sedvanlige rasistiske gloser så vel som hat mot hippiebevegelsens voksende synlighet i samfunnet. Midt i en drink kommer Bill i skade for å mumle at han nettopp har drept en hippie, noe som skaper fascinasjon og beundring i ørene til Joe. Den tilsynelatende konservative, ordentlige og etablerte familiefaren og forretningsmanns utbasunering – enten den er basert på sannhet eller ikke – blir som uventet næring for Joes bunnløse hat og misnøye, hvorpå han trekkes mot Bill og de utvikler et slags fellesskap basert på felles fiendebilde.
På dette tidspunktet hadde Richard Nixon i virkelighetens verden et par år tidligere vunnet presidentvalget ved å appellere til «den tause majoritet», det vil si den vanlige hvite mannen i gate. Disse kunne oppildnes til en motreaksjon mot den frislupne og amoralske hippebevegelsen som kulminerte med Woodstock. John G. Avildsens «Joe» skriver seg dels inn i filmkulturen av samme epoke som satte veggen opp mot samme subkultur. Avildsen etablerer Joe med sympati som om han uunngåelig er drevet mot høyreradikale idealer, der fellestrekk fra filmens verden kan ses fra «Death Wish» og «Dirty Harry». Grunnlaget presenteres som en slags høyrestyrt reaksjon i denne brytningstiden, formet inn i et voldelig fiksjonsunivers med næring fra samtidens politiske og sosiale gnisninger. Det er en konservativisme som gnisser mot hippiekulturens særegenheter, der sistnevnte typisk skildres i form av late narkomane eller alternative figurer som har i overkant mye følelsesløs sex. Det er en karikert portrettering som tenderer mot å representere en forestilling som nettopp den etablerte samfunnsklassen kunne ha av en annen gruppe mennesker – og som de kunne provoseres av.
Om «Joe» i innledningen kan fremstå appellerende for konservative vrangforestillinger som gjennom den marginaliserte Joes blikk og tankegods, blir det for andre gradvis mer klart at filmens ammunisjon rettes motsatt vei. Filmen skapte imidlertid mye strid og kontrovers da den utkom. Dens lavbudsjettstydelige renhet – og røffhet – kombinert med eksplisitte iscenesettelser av seksualitet og drøy vold, kan ha medvirket til filmens skjeve mottakelse. Der det hele også kan virke karikert, eller i det minste som en mindre subtil kulturell miljøskildring, er filmens simple tilnærming også dens styrke fordi det nettopp er det uparfymerte og ærlige uttrykket som er triumfen her. Det er en historiefortelling som jakter og setter lyser på reelle kontraster og motpoler.
Peter Boyle dominerer stort i den kraftfulle tittelfiguren, men det er Bills undertrykte sinne som er den egentlige drivkraften for filmens handlingen i Norman Wexlers oscarnominerte originalmanus (som tapte for «Patton», skrevet av Francis Ford Coppola). Det er et materiale som kan virke betent, da som nå, med skildringer av fri kjærlighet, sex, vold og narkotika – vekslende mellom det pirrende og frastøtende, det karikerte og det dyptstikkende. Men udiskutabelt kompromissløst og uredd for å bli feiloppfattet. I dramatiseringen av ideologiske konflikter av sin tid, trekkes også linjer opp til nåtiden, aktualisert med Donald Trump-æraen, der tittelfiguren like mye kanaliserer en marginalisert radikal republikaner, med tendens mot det rasistiske og sexistiske, som med frykt fortsatt vil oppleve at omgivelsene endres i utakt med egen idealverden av mennesker som ser ut og tenker som han selv.
«Joe» delte kritikere og publikum, og er i dag fremdeles umulig å forholde seg likegyldig til.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar