I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.
Med filmatisk treffsikkerhet bet Ti West seg tidligere i år fast i amerikansk slashertradisjon på forfriskende vis med «X». Før lanseringen og viten om filmens suksess, var allerede oppfølgeren – i form av en prequel – ferdiginnspilt, direkte etter «X».
Det som gjør at «Pearl» bekrefter Ti West som en sjangerfilmskaperstemme verdt å lytte til, er at han i den direkte fortsettelsen ikke egentlig bygger videre på forløperens visuelle identitet, men har utvidet det filmatiske universet parallelt med å skape noe som udiskutabelt henger sammen med originalfilmen.
Der «X» altså var en 70-tallsdynket horror-pastisj som levde godt på egne bein, tar «Pearl» form som et technicolor-fargelagt Douglas Sirk-inspirert verk, der uhyggen og volden er nesten like intenst tilstedeværende. Det grufulle er sminket på andre måter her, gjemt bak livlige farger som forsøksvis dekker over en blek virkelighetsbeskrivelse av et depresjonstungt Amerika. Vi skrur nemlig tiden helt tilbake til 1918. Mange amerikanere befinner seg utenlands i krigen, deriblant Pearls mann. Selv bor hun hjemme i kvelende omgivelser skapt og formet av de aldrende foreldrene; en dominerende morsfigur og en pleietrengende far som er avhengig av hjelp døgnet rundt. Følelsen av ensomhet, isolasjon og gryende galskap hviler tjukt rundt jenta som burde blitt selvstendig kvinne, men som verken kan vokse seg mentalt eller fysisk vekk fra familiegårdens lille verden som det eneste hun kjenner. Det filmen gir oss er Pearls endelige oppgjør med fortid og nåtid, kulminasjonen av løsrivelsen og effekten av det for seg selv og omgivelsene. Det er en coming-of-age-reise som utvikler seg til noe dypt skremmende og foruroligende, skapt av hvem som egentlig gjemmer seg bak den sårbare jentas smilende, men sprekklare fasade.
«Pearl» er altså en forhistorie av «X» som så forheksende godt, på skrekkfilmvis, grep tak i undringen rundt aldringsprosessen på. Og selv om det ikke aldringstematikken kan utforskes videre her, og til tross for at denne filmens uttrykk henter næring fra andre steder, føles dette like fullt som en naturlig oppfølging. Det Ti West her skuer mot er uskyldighetstap, som jo også kan hektes på det som fører frem til «X», alt via filmenes kraftsentrum som igjen er rolleprestasjonen til Mia Goth. Der hun i «X» befant seg i en mektig og fengslende dobbeltrolle som vekket filmen til å bli noe uventet fascinerende, er hun her fanget i historiefortellingens sentrum og tittelrolle, i en sårbar forestilling av et karakterportrett som forvitrer til mental kollaps og galskap. Det er igjen en trollbindende rolletolkning, langt over og forbi det forventede i moderne skrekkfilm. Dette er hennes showcase, en rolletolkning som svinger mellom å gi assosiasjoner til ikoniske kvinnesammenbrudd på film som i «Repulsion» med Catherine Deneuve til å smake som noe helt nytt, en slags idiosynkratisk kvalitet i skuespillet og fremtoningen som setter et unikt stempel på det hele. Det er en hårfin balanse i portretteringen, men det føles virkelig som Goth lander på riktig side, helt i flukt med den, tilsynelatende, filmskapende intensjonen som har vært å orkestrere en fargerik skrekkfilm som leker med stemningsladede kontraster på David Lynch-beslektet vis mens det pirkes mot amerikanske motiver og arketyper for å vekke ubehag og skremsel. «Pearl» handler om å vise frem den syke vrangsiden av en idyllisk overflate. Og der venter det makabre: Blod og brutalitet – som i «X».
«Pearl» er mer langsom enn «X». Kanskje er Ti West unødig sløv i knivbladet mot midtpartiet. «Pearl» kunne vært kvesset skarpere uten å tape ansikt som et undrende, granskende og karakteroppbyggende skrekkstudium. Samtidig er det delvis filmens avmålte tempo som gir Mia Goth tiden og rommet hun utnytter for å briljere som hun gjør. Det er hun som er «Pearl», både i sødme og impulsiv ondskap, mot et foruroligende sluttbilde av monumentalt eller ikonisk potensial.
«X» overgår «Pearl» i underholdningsverdi, og isolert sett også som et tankeoppkvikkende skrekkfilmverk med flere lag. Samtidig er det utfyllende kvaliteter i «Pearl» som fungerer sterkere enn forventet og som binder helheten sømløst sammen. Og verken Ti West eller Mia Goth er ikke et blaff.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar