Hvem er monsteret i «Barbarian»?

«Barbarian (2002) er aktuell på Disney+.

Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk.

«Barbarian» er to historier som smelter sammen til én film. Det åpner med at en kvinne, Tess (Georgina Campbell), ankommer et område av Detroit sent på kvelden i mørket, til en adresse der hun har leid et hus for overnatting med Airbnb. Men det viser seg at boligen er dobbelbooket. I boligen er allerede en yngre mann, Keth (Bill Skarsgård), som inviterer Tess inn så de kan finne ut av floka sammen. Men det er sent på kvelden og de finner ingen løsning. Det ender med at Keith tilbyr henne å overnatte på soverommet, mens han selv legger seg på sofaen i stua. Tess er, naturligvis, skeptisk til å begynne med all den tid hun ikke kjenner den fremmede mannen. Men fordi de raskt finner tonen, fordi han virker vennlig og fordi de har felles interesser, så lar hun seg overbevise. Som filmpublikum forstår vi selvsagt at hun skal komme til å angre på den vurderingen, men kanskje av andre grunner enn vi tror.

Fra å bygge seg opp til en mulig uhyggelig thriller med motsatt utgangspunktet som i «Funny Games», utvikles dette altså til noe ganske annerledes. Det er ikke den som banker på døra som er trusselen, men vertskapet som åpner den. Eller er det kanskje ikke slik likevel? Uansett bygges en slags skrapende uro i møtet mellom han og henne, med en følelse av at noe antagelig ikke er helt som det skal, som eksempelvis sett i Disney Plus-lanserte «Fresh» tidligere i år. Men «Barbarian» skal gå andre veier, nærmere bestemt ned i kjelleren. Bokstavelig talt.

Dagen etter finner ikke Tess overnattingsmuligheter andre steder, rett og slett fordi det pågår en kongress i byen som har lagt beslag på alle hotell. Hun blir værende, selv når hun i dagslyset første gang ser at hele nabolaget er i fryktelig stand. Det er forlatte, nedslitte hus preget av usannsynlig forfall og økonomisk krise. Ingen mennesker er å se ute på gata, foruten en bostedsløs mann, og det er noe besynderlig over at det kun er dette ene huset som fortsatt virker immun mot samme forfall.

Enda mer besynderlig er oppdagelsen i kjelleren. Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk. Men også delvis klisjéskapte motiver, som likevel velfungerende fører oss inn i filmens neste fase. Men akkurat idet det oppstår et slags skremmende klimaks, omtrent halvveis ut i filmen, går alt i svart. Vi tas brutalt ut av den spenningsoppbyggende historiefortellingen og over i noe helt annet. En bakgrunnshistorie med andre figurer som riktig nok skal lede oss frem til samme mysterium og koble seg på det forlatte klimakset. Det fremstår som et dristig narrativt grep som både tapper filmens intensitet, men også bygger nye lag med interesse for hva slags historie og film vi egentlig er fanget i.

«Barbarian» er skrevet og regissert av Zach Cregger, som plasserer samfunnsaktuell tematikk inn i skrekkfilmrammeverket. Om filmen underveis reiser mot uante steder av uhyggelige øyeblikk, inkludert det grafiske, er overtonen knyttet til giftig maskulinitet. I den anspente første halvdelen ligger det mer innveid i kanaliseringen av en nervøsitet i den kvinnelige hovedpersonens reserverte handlinger i møte med mannen hun ikke før har møtt. Mens især fra det narrative vendepunkt halvveis, tydeliggjøres filmens drivkraft idet første halvdels hovedperson erstattes med en ny, hvor filmen tvinger oss til å følge verdensbildet til en MeToo-/voldtektsanklagd Hollywood-personlighet som forholder seg relativt bekymringsfritt til det hele fordi han virker selv å tro han har sitt på det rene. «Hun sa jo bare nei i begynnelsen». Det som serveres er en påminnelse om at uhyggelighetene i dagens verden finnes overalt i dagslyset, som noe halvparten av jordens befolkning alltid må forholde seg til. Cregger angriper dette tidvis med komedie som virkemiddel i harselering med kjønnsdynamikk og det mannlige blikket, men komedien skrives også inn som medisin mot det mer eksplisitt grusomme i møte med de mer klassiske skrekkfilmmotivene som etter hvert popper opp.

Det er generelt lettere å etablere skremmende univers enn å avslutte dem, men «Barbarian» faller ikke egentlig sammen selv etter at «monstrene vises», fordi den bevares som relativt uforutsigbar og bitende i flere lag. Om filmens fremste styrke er at du aldri helt vet hvor den skal ta veien, og hvilke grusomheter som dertil venter, blir det noenlunde opprettholdt gjennom 100 minutter, selv om det er en slags desperasjon i siste halvdel som trekker oss mot konstruerte overdrivelser som kan bli i meste laget. Skrekken fungerer alle best når den griper tak i det virkelighetsnære, og mindre når den enten blir for symboltung eller karikert.

Georgina Campbell gjør en fin inntreden i hovedrollen – som kvinnen hvis irriterende valg og handlinger påkaller sukk og rop mot skjermen fordi det opplagt er dumme valg – men tydeligvis uunngåelig for å få historien til å gå opp. Videre er det et fremragende casting-valg å plassere Bill Skarsgård i rollen som Keith; et inspirert skuespillervalg som skaper en viss forventning som filmen er helt bevisst på hva den gjør med. Om «Barbarian» til slutt har veldig stor verdi utover den positive opplevelsen det er å møte den første gang, er jeg litt usikker på. Men til det formålet seiler den inn til å være en av årets mest severdige nye amerikanske skrekkfilmbekjentskaper.