Nattfilm: «The Perfume of the Lady in Black» (1974)

Francesco Barillis debutfilm oppleves som en innbydende, men haltende filmlek der giallouniverset smeltes inn i et Rosemary’s Baby-aktig psykodrama.

Francesco Barillis debutfilm oppleves som en innbydende, men haltende filmlek der giallouniverset smeltes inn i et Rosemary’s Baby-aktig psykodrama. Barilli hadde på dette tidspunktet allerede sett sitt manus til Who Saw Her Die? bli filmatisert under Aldo Lados regi, mens The Perfume of the Lady in Black både er skrevet og regissert av Barilli selv, men med et filmspråk som tydelig er influert av blant andre Aldo Lado.

Det hører med til historien at Francesco Barilli aldri fikk noen stor karriere, uten at jeg kjenner bakgrunnen for den tidlige karrierestagneringen. The Perfume of the Lady in Black innehar tross alt kvaliteter som antyder en talentfull filmskaper bak kamera. Selv om den ofte settes i den sedvanlige giallobåsen, faller The Perfume of the Lady in Black strengt tatt utenfor giallo-subsjangerens kravspesifikasjon. Som en italiensk horrorproduksjon på lavt budsjett fra tidlig syttitall, er imidlertid de produksjonsmessige og visuelle likhetstrekkende påfallende. Derimot er dette i all hovedsak en psykologisk thriller. Hovedpersonen er Silvia Hacherman; en kvinnelig kjemiker som ut av det blå forvirres inn i en tilstand av hallusinasjoner og påfølgende paranoia.

Hovedrollen gestaltes av amerikanske Mimsy Farmer, som forsåvidt presterer et stykke over gjennomsnittet, med tanke på at snittet baseres på denne periodens italienske skrekk- og giallofilmer der skuespillerprestasjonene til de kvinnelige hovedrollene ikke alltid har vært hovedfokus (Selv om dette i mange tilfeller kanskje skyldes filmnasjonens ukultur ved å dubbe all dialog). Farmer spilte to år tidligere i Dario Argentos noe oversette Four Flies on Grey Velvet, og skulle senere bli å se i Black Cat av Lucio Fulci. Likefullt er Farmer for mange et ubeskrevet blad av en b-filmskuespiller – men rollen som Silvia Hacherman kler henne godt. Som en blandet atmosfærisk og karakterorientert thriller, blir Farmers tolkning også essensiell for filmens troverdighet. Og heldigvis besitter hun et akseptabelt register; i det minste lykkes hun i å skape et troverdig portrett av et menneske oppslukt av egen paranoia – dog ikke uten hjelp av et veldig distinkt visuelt filmspråk som på mange måter belønner mimisk tydelighet, og gjør skuespillersubtilitet mindre relevant. For Mimsy Farmer er absolutt ingen Mia Farrow eller Catherine Deneuve – med referanse til paranoiaportrettene i Polanski-klassikerne Rosemary’s Baby og Repulsion – men da måles hun også urettferdig opp mot noen av filmhistoriens ypperste kvinnelige skuespillerprestasjoner. I motsetning til denne filmens øvrige karikaturensemble, tolker hun egen karakter til et interessant protagonistobjekt, og mer forventes i grunn ikke.

Filmens fremste beholdning er likevel regissørens visuelle ideer, som i enkeltscener slår ut i full blomst. Den mest illustrerende scenen finner sted i hovedpersonens leilighet på nattestid: lydbildets stillhet idet hun vandrer ut i en mørklagt stue og det lyser mystisk grønt fra vinduet, en stillhet som avbrytes av en knirkende dør og forvrengt musikk lagt over bildene idet hun går inn på kjøkkenet, griper en kjøkkenkniv og går og mot vinduet. Her hviler kamera observerende fra utsiden av det åpne vinduet, og idet hun anspent lukker vinduet, fortsetter kamera å observere henne fra baksiden av de lyse gardinene, som tillegges et nifst blåskjær av den dunkle lyssettingen. På sitt beste, som i slike enkeltsekvenser på et minutt eller to, demonstrerer Barilli en forseggjort friskhet i sin debutfilm.

Men dessverre er pausene mellom de virkelig inspirerte øyeblikkene for lange. Barilli makter ikke å gjøre helheten veldig engasjerende eller spennende. Med filmopplevelsen litt på avstand, er det skuffende få bilder som har festet seg. Istedet er det den gjennomgående stemningen, en fotografisk behagelig film å hvile øynene på, men uten de spektakulære minneverdige øyeblikkene. Selv om sluttminuttene, hvor Barilli introduserer en slags twist, er en vellykket vri – er det kanskje eneste dramaturgiske grep i hele filmen som engasjerte meg over hvilepulsnivå. Det er vel derfor også dette tross alt er et nokså perifert italiensk bekjentskap av en lavbudsjetts syttiallsproduksjon (og der finnes det mye bedre).