«Police Python» (1976) – pulpy noirthriller med analog tekstur

Police Python 357 er ikke et mesterverk, men det er en solid utgave av en pulpy, fransk 70-tallsthriller med noir-røtter som er veldig opp min gate.

Tittelen peker mot en revolver, men ikke tro at Police Python 357 er en actionthriller ladet med mange skuddvekslinger av den grunn. Noen skudd løsnes riktignok, særlig helt mot slutten, men regissør Alain Corneau har snarere konstruert en psykologisk thriller der våpenmotivet knyttes til den ensomme hovedpersonens besettelse.

Fortekstene presenteres også over bilder av våpen og patroner som klargjøres av hovedpersonen, Marc Ferrot, en politietterforsker spilt av selveste Yves Montand. Vi ser ham ha et hemmelig forhold til en kvinnelig fotograf, spilt av Stefania Sandrelli (fra The Conformist). Men det viser seg at den samme kvinnen også har et forhold til Ferrots overordnede, politisjef Ganay (Francois Périer). Dobbeltspillet fører til at den ene forårsaker kvinnens død, og den andre må etterforske saken der vitner og bevis derimot fører mistanken mot ham selv.

Den dramatiske motoren som ligger til grunn for Police Python er ikke utpreget original, men den danner et fengslende utgangspunkt som Corneau foredler godt. Premisset har delvis overlap med Elio Petris fremragende Investigation of a Citizen Above Suspicion (1970) der hovedpersonen er en politisjef som må etterforske et drap han selv har begått. Den filmen hadde imidlertid et satirisk tilsnitt som ikke finnes her. Corneaus blikk er mer fanget i et skjebnetungt univers med slektskap til klassisk noir. Tråder trekkes også inn i flere hjørner av Hitchcocks filmografi om den uskyldige mannen som befinner seg på feil sted til feil tid.

Assosiasjonen til Hitchcock blir enda mer konkret gjennom hvordan Corneau iscenesetter drapet forholdsvis tidlig i filmen. Likhetene med den ikoniske dusjscenen med Janet Leigh i Psycho er så påfallende at det smaker av hommage – i klipp, rytme og et dominerende lydbilde uten fokus på angriperen. Det fungerer også som en slags dramaturgisk parallell, fordi drapet omprogrammerer hele filmen. Derfra og ut beveger filmens fokus seg mot etterforskning og maktspill.

Corneau tar langsomme steg, særlig i første halvdel. Rutiner, når rom og rollefigurer skal etableres. Men informasjonen legges typisk frem i form av små detaljer mer enn konvensjonell eksposisjon. Det er en dramaturgisk treghet som naturligvis kommuniserer fra en annen tid. 1970-årenes stempel finnes overalt på Police Python 357. For det meste er det positivt. Men det er også mulig å problematisere skrivingen av Stefania Sandrelli-figuren. Greit nok er hun en narrativ brikke plassert for å utløse rivalisering mellom to menn – det handler om valg av historiefortelling – men premisset om den unge kvinnen som foreldreløs fra barndommen, og dermed plutselig besatt og seksuelt tiltrukket av eldre menn, føles både forenklet og noe sexistisk. Vel vitende om at akkurat det ikke var et fremmedelement i europeisk krim frem til 70-årene (som igjen peker tilbake på noir-tradisjonen med brokete femme fatale-figurer i langt tidligere filmer).

Epokens avtrykk har en tydeligere positiv avmerkning på hele filmspråket. Police Python 357 treffer meg med en sterk «analog følelse». Det er bortimot følbar tekstur i herlig grovkornet bildestruktur, naturlig lys og hvordan filmen orienterer seg tålmodig i fysiske rom. Den bortimot taktile kvaliteten forsterkes ytterligere av en ekstrem kontroll i mise-en-scène og måteholden klippefrekvens som gjør at filmen puster. Filmen oppleves som et mekanisk ur: presis, langsom og full av atmosfære.

Når den psykologiske thrilleren intensiveres mellom skjulte begjær, hemmeligheter og drap – i en fransk setting på 1970-tallet – er det heller ikke fritt for at tankene mine kobler seg opp mot Claude Chabrol (en personlig favoritt) og hans spenningsportretter. Corneau er imidlertid en mer pulpy og mindre psykologisk snekrer av klassisk spenning, og mot slutten kulminerer det i mer sjangerforventede klimaks som også involverer tydeligere actionpregede iscenesettelser. Ikke noe feil med det heller.

Foran kamera er Yves Montand stødig som alltid, og var her allerede et ikonisk trekkplaster etter sjangerstorverk som Z og The Wages of Fear. Montand er troverdig og god som klassisk, hardkokt politimann. Men er han like troverdig som en romantisk magnet for den mye yngre Stefania Sandrelli? Svaret er nei, og det føles som Montand ville vært bedre egnet i rollen som politisjef. Derimot løser Francois Périer sistnevnte rolle særdeles godt med tilsynelatende kjølig kontroll i alt som står på spill. Simone Signoret gjør dessuten mye ut av lite som politisjefens rullestolbundne kone. Hun har akseptert mannens elskerinne, men er samtidig hun som trekker i mange av trådene bak hans valg og filmens fremdrift.

Destillert ned til essensen er Police Python 357 en elegant og presist utført thrillerkonstruksjon i 1970-tallets ånd. Kanskje ikke like tematisk ambisiøs som noen av samtidens politiske thrillere, men Corneaus sikre hånd for atmosfære, rytme og spenning gjør filmen til et særdeles velfungerende stykke sjangerhåndverk.