«La den rette komme inn» (2008) – vampyrisme i vemodig vinterlys

Har vi glemt hvor usigelig presist og filmatisk kontrollert det vakre, melankolske og uhyggelige ble sammenvevd av Tomas Alfredson i La de rette komme inn, den lille coming-of-age-skrekkfilmen som ble så stor?

Jeg elsket umiddelbart filmen på kino høsten 2008. Men med årene har den samtidig glippet litt ut av bevisstheten min. Hvor god er den egentlig?

Et blodfersk gjensyn bekreftet heldigvis førstegangsopplevelsen: La den rette komme inn er fortsatt helt fantastisk, minst like mye da som nå.

Historien bygger på John Ajvide Lindqvists suksessfulle debutroman fra 2004 med samme tittel som Alfredsons adaptasjon. Vi er på begynnelsen av 1980-tallet, og vi møter den 12 år gamle Oskar i Blackeberg, en forstad ved Stockholm. I svensk-nederlandske Hoyte van Hoytemas linse – før han ble av filmverdens mest ettertraktede og begavede filmfotografer – fanges fra første innstilling en helt spesiell stemning av sårhet og melankoli. Oskar mobbes på skolen. Han bor i en blokkleilighet med moren, uten venner. Inntil en jevngammel jente flytter inn i naboleiligheten, og plutselig en kveld står hun bak ham på toppen av et lekeapparat utenfor blokka. Det første møtet som skal endre alt.

Den svenske vinterens snø og kulde er en konstant og viktig landskapskulisse for hva som foregår. Valget av årstid snakker direkte mot filmens gjennomførte fargepalett. Det hvite, grå og bleke henger over bildene som kanskje virker tappet for liv. Men ikke av kraft. Det kan innimellom minne om landsmann Roy Anderssons kontrollerte kjølighet, statiske blikk og stille kameraføringer blir en naturlig referanse. Det er mye å bite i her. I den skjønne skildringen av barnas samspill og oppdagelser – utenfor vampyrismen – ligger det også et snev av nettopp Anderssons coming-of-age-mesterstykke En kärlekshistorie gjemt inni her?

Alfredson bruker snøen nærmest som lyddemper – for visst er La den rette komme inn annonsert som skrekkfilm, men lenge lager den så vidt spor i nysnøen. Filmens bevegelser er langsomme, før det plutselig rykkes til. Effekten er markant.

Den innledende scenen mellom gutten og jenta setter den delikate og skjøre tonen. Skuespillet lyser opp fra første møte, både fra Kåre Hedebrant som den lysluggede Oskar og Lina Leandersson som den mystiske Eli. Det er umulig ikke å bli berørt av disse, og særlig den tristheten og naiviteten i Oskar som får barndommen spolert av ensomhet og mobbing. Og snart skal også den gjenværende undringen og uskyldigheten bli utfordret. I Tomas Alfredsons imponerende personinstruks oppstår en sjelden finstemt skildring mellom to unge outsidere som utvikler et bånd som er sterkere enn forskjellene mellom dem.

Det er styrke mot svakhet, men er det også godhet mot ondskap? Eller finnes ikke den type klare skiller i den ubarmhjertige virkeligheten?

La den rette komme inn bringer også det overnaturlige inn i det naturlige. Kanskje kan det innvendes at det er en viss disharmoni mellom den sosialrealistiske settingen og hvordan nærsamfunnet med menneskene reagerer påfallende merkverdig på de dramatiske hendelsene. Men det gjør snarere filmen mer interessant. Det som oppstår er en slags Twin Peaks-aktig kvalitet i hvordan filmen presenterer en litt underlig forskyvning mellom det hverdagslige og det uhyggelige, hvor det tilføres en tiltrengt undertone av (mørk) komikk i det tragiske.

Lenge er filmens fokus å være en intim og usedvanlig vakkert skutt historie om kjærlighet, ensomhet og det menneskelige behovet for å bli sett – og elsket. Samtidig er det et dobbeltspor i historien, hvor det underveis oppstår en (blodig) historie om hevn som fører mot en mer klassisk dramaturgisk nerve. Alfredson sporer aldri av. Selv om siste halvdel er mer konvensjonell, er det hele tiden både en estetiserende sans og emosjonell kraft som kontinuerlig skaper minneverdige sekvenser på hele reisen. For ikke å glemme Johan Söderqvists melankolsk-melodiøse musikk som legger seg mykt, men samtidig dystert over de stemningsfulle bildene. Er forresten hovedtemaet påfallende tett på det ikoniske Cavatina-sporet i The Deer Hunter, og med et hint av Ennio Morricone?

Det er uansett vakkert, som det meste annet er i La den rette komme inn. Samtidig tillater filmen å føre en konstant spennende, mørk og tvetydig kommunikasjon med publikum – helt frem til reisen slutter, på et tog, hvor alt fortsatt er i en skummel bevegelse.