Catherine Breillats debutverk A Real Young Girl forstyrrer og fascinerer, fordi den så kompromissløst og provokativt insisterer på å blottlegge ungdommelig begjær i all sin råhet.


Breillats kamera studerer tenåringsjenta Alices utforskning av egen seksualitet som flyter mellom fantasi og virkelighet, og hvor historiefortellingen finner andre veier enn den klassiske, narrative strukturen. Det er snarere fragmenter av tabubelagte bilder og subjektive dagdrømmer som driver A Real Young Girl fremover. I en tidlig middagsscene etableres egentlit alt. Familien på tre er samlet rundt middagsbordet. Stemningen er ladet med antydninger i blikkene. Og så plasserer Alice en skje under bordet, gnir den inntil seg, og legger den tilbake på tallerkenen. Breillat forsikrer oss tidlig og raskt om at seksualiteten er overalt og gjennomsyrer også det hverdagslige.
Familiedynamikken er gjennomgående ubehagelig. Faren utstråler en vag, men også merkbar seksuell undertone overfor datteren, mens moren både konkurrerer og kommenterer Alices fremvoksende seksualitet. Når hun omtaler badedrakten til datteren som en «horebadedrakt», skjønner vi at Alice er fanget i et hjem hvor både begjær og skam påføres utenfra.


Midt i alt dette dukker «den perfekte» unge mannen opp, og han blir iscenesatt nærmest som en hallusinasjon, som noe utilnærmelig fanget i perfeksjonert symmetri og uvirkelig vakkerhet. For Alice (og Breillat) blir han et objekt konstruert for jentas begjær mer enn et reelt menneske med psykologisk dybde, inntil fantasien kollapser og illusjonen brister.
Filmen oppleves som kroppslig og uredd. Breillat legger frimodig frem bilder av onani og andre grenseskyvende sekvenser i seksuell utforskning, på vei mot en slags kulminasjon i en forstyrrende og smått ikonisk sekvens som involverer en levende mark som erotisk rekvisitt! Det er hele tiden en sameksistens av begjær og avsky, makt og dominans, innveid i seksualiteten og hvordan kropp og natur blir uløselig knyttet sammen. Og Breillat insisterer på å vise alt, uten filter, eller i det minste uten å pakke noe som helst inn i romantikk eller myke, estetiserende tablåer.
Vel, filmen er fortsatt sterkt estetiserende på sin måte. Det er drømmelignende sekvenser innimellom, noe som toppes mot slutten når Breillat kjører inn en fargesparkende bil for å oppløse skillet mellom virkelighet og fantasi i en scene av overmettede farger. Noen ganger grenser estetikken nesten mot exploitation-landskapet, og peker visuelt i retning av filmskapere som Jean Rollin eller Walerian Borowczyk med deres (mannlige) blandinger av erotiske drømmer, groteske billedbruk og teatralske iscenesettelser. Breillat låner elementer fra det, men vender det innover og mot en feministisk utforskning av subjektivitet og kropp.


A Real Young Girl var i realiteten Breillats egentlige spillefilmdebut i 1975, selv om filmen faktisk fikk distribusjon første gang i 1999, noe som sammenfalt i tid med hennes fremragende og like provokative Romance.
I lys av Breillats senere filmer – deriblant Fat Girl og Anatomy of Hell – fremstår A Real Young Girl bortimot som et manifest. Hvorfor? Fordi filmen rommer en ekstrem og egenartet tematisering av kvinnelig seksualitet fremvist som noe ambivalent, rått og sammensatt – i en filmatisk skildring som kompromissløst insisterer på å skildre kroppen i all sin materialitet. En viss sjokkeffekt har den også beholdt gjennom tiårene, og i dag må filmen nødvendigvis også leses som en forløper til en feministisk filmestetikk, hvor flere modige, kvinnelige filmskapere endelig har opparbeidet posisjon på en kunstnerisk plattform til å konfrontere tabuer. Cathrine Breillat var definitivt blant de som banet vei.
Å se A Real Young Girl er som å bli kastet inn i en verden hvor begjær, frykt og fantasi glir i hverandre – i en film som ikke tillater oss tydelige grenser, holdepunkter eller trygge forklaringer. Derimot tvinges vi inn i en reise som er subjektiv, kroppslig og psykologisk – og alt dette har et tydelig ubehag ved seg, samtidig som det er frigjørende. Fordi Breillat viser at seksualitetens sannhet ligger i det som ikke alltid lar seg redusere til rene bilder.


Andre filmer under radaren:
- «A Real Young Girl» (1976) – mellom fantasi og forråtnelse

- «Police Python» (1976) – pulpy noirthriller med analog tekstur

- «Woman in Chains» (1968) – den aldrende mesterens hallusinatoriske svanesang

- «The Case Is Closed, Forget It» (1971) – sobert fengselsdrama som politisk diagnose

- «Misunderstood» (1966) – stillferdig og sterkt europeisk melodrama

- «The Incident» (1967) – psykologisk trykkammer med tidløs kraft

- «I Start Counting» (1969) – begjær og blod bak hjørnene

- «The American Soldier» (1970) – tysk stiløvelse i fremmedgjøring

- «Q & A» (1990) – institusjonell råte i Lumets New York

- «Conversation Piece» (1974) – Viscontis stille senverk

- «La Pointe Courte» (1955) – kjærlighetens poesi og nybølgens forløper

- «Attention, the Kids are Watching» (1978) – Alain Delons skygge over barnas verden

- «Impossible Object» (1973) – Frankenheimers glemte modernistiske kjærlighetsfilm

- «The Castle of Sand» (1974) – mesterlig reise fra metode til melodrama

- «Age of Consent» (1969) – et solbleket farvel fra Michael Powell


Legg igjen en kommentar