«The Red Tent» (1969) – filmen om Roald Amundsens siste ferd

Filmer om Roald Amundsens siste ferd er sjeldne – særlig i denne skalaen. The Red Tent føles derfor som et bemerkelsesverdig, men underdiskutert kapittel i både polarhistorien og europeisk filmhistorie.

Det er mange innfallsvinkler for å selge inn The Red Tent – den stjernespekkede filmatiseringen av Italia-ekspedisjons luftskipshavari i Arktis i 1928 med den påfølgende redningsaksjonen der Roald Amundsen mistet livet – og der de overlevende tok tilflukt i et provisorisk rødfarget telt på drivisen, synlig fra luften og senere filmens tittelmotiv.

Bak kamera stod sovjetiske Mikhail Kalatozov i sin siste spillefilm, fire år før han døde, og etter en bemerkelsesverdig rekke med de betydningsfulle 50-tallsproduksjonene The Cranes Are Flying (1957) og Letter Never Sent (1959) og ikke minst den sovjetisk-cubanske antologifilmen I am Cuba (1964) som fikk sin renessanse etter restaurering på 1990-tallet og i dag er kanonisert.

The Red Tent forblir stadig mindre omsnakket og tilgjengelig, til tross for at det er så mye som taler for at den burde ha et stort nedslagsfelt: En forholdsvis anerkjent regissør. Et globalt kjent historisk stoff i «Italia-ekspedisjonen» og Roald Amundsens siste ferd. Et internasjonalt toppensemble bestående av Peter Finch, Sean Connery og Claudia Cardinale. Musikk av Ennio Morricone. Spektakulære produksjonsforhold. Og en dramatisk, psykologisk rammefortelling som fremstår ganske modernistisk.

Så hvorfor har likevel ikke The Red Tent opplevd et større etterliv?

Det mest åpenbare svaret kan være at filmen rett og slett ikke er sterk nok. Filmens interessante hovedgrep – en psykologisk ramme hvor Nobile holder en løpende, imaginær rettssak med seg selv – er ambisiøst, men bare delvis vellykket utført i praksis. Den faktiske, ytre skildringen av hendelsene blir fra begynnelsen utfylt av dette introspektive, strukturelle grepet som løfter frem spørsmål om ansvar og lederskap. Men i skiftene mellom historisk rekonstruksjon, spenning og psykologisk studie oppstår også tempoproblemer og tonal uklarhet.

Dessuten er filmen hakket mindre visuelt radikal enn man kunne forvente fra Kalatozov, der uttrykket er tradisjonelt episk og klassisk komponert. De brede oversiktsbildene av Arktis gir stabile og tidvis vakre komposisjoner. Men her finnes det udiskutabelt et uutnyttet potensial til større grad av tekniske, virtuose tagninger og kameramobilitet som Kalatozov ikke finner helt frem til.

Videre er Peter Finch klart overbevisende som den skyldtyngede, italienske polfareren Umberto Nobile – bare to år før han ble nominert til Oscar for Sunday Bloody Sunday (1971). Men utover det, klarer ikke filmen helt å nyttegjøre seg Sean Connerys karisma i en nokså flat og udramatisk Roald Amundsen-portrettering. Og Claudia Cardinale fungerer som blikkfang, men er tildelt en birolle med begrenset funksjon.

Det hører også med til historien at The Red Tent over tid har vært vanskelig tilgjengelig, og filmens skjebne har nok også vært truffet hardt ved at det ikke finnes én definitiv versjon. Filmen finnes i flere ulike versjoner med ulik varighet, språk og musikk. Selv har jeg sett den omtrent 120 minutter lange internasjonale versjonen, som er en forkortet utgave sammenlignet med den originale sovjetiske på nesten 160 minutter. På den positive siden: det er i den internasjonale versjonen vi får servert musikken til Ennio Morricone, og heldigvis byr den italienske maestroen på et partitur som ikke er langt unna toppsjiktet av hans mer lyriske orkesterpartiturer. Hans bidrag alene løfter filmen.

The Red Tent er en prestisjeorientert kaldkrigs-samproduksjon med europudding-trekk. Men det er også en film skapt i samarbeid mellom to stolte europeiske filmnasjoner – den sovjetiske og italienske – der mye talent forenes og mye kvalitet tross alt finnes.

Det føles heller ikke utenkelig at Kalatozovs svanesang kan oppleves vesentlig sterkere hvis det med tiden blir mulig å se i nyrestaurert utgivelse. De storslåtte vidvinkelbildene av Arktis, skutt av fotograf Leonid Kalashnikov (som bidro som fotograf på Andrei Tarkovskys Stalker) – fortjener å bli opplevd i en helt annen kvalitet enn den slitne kopien jeg har sett. I samspill med Ennio Morrcones musikk, er det da mulig å se for seg at The Red Tent kan vokse betraktelig.