- «The Roommates» (1973) – psykoseksuell proto-slasher kledd i sensuell 70-tallsestetikk
«Det er mer enn hint av sexploitation i The Roommates – kultfilmen som blander underkokte slasher-elementer og psykoseksuell atmosfære i et estetiserende sjangerunivers. Her er veien kort mellom sol, dans og bikinier før den sviende heten får et klimaks med knivstikkende drap. «
- «Rolling Thunder» (1977) – skittent om tomhet og hevn
«Kompromissløs og ubehagelig, men sterkt fascinerende. Rolling Thunder av John Flynn, basert på et manus av Paul Schrader, trekker oss dypt og godt inn i en mørk tilstand.»
- «The Unseen» (1980) – halvglemt raritet i skrekkfilmens kjeller
«Tre unge tv-journalister på tur til en idyllisk småby i California finner seg innlosjert hos en eksentrisk museumskurator og hans unnvikende kone. Det som i utgangspunktet fremstår som en ubehagelig, men ufarlig situasjon, forvandles snart til et klaustrofobisk mareritt.»
- «Hollywood 90028» (1973) – vakkert og foruroligende, mellom exploitation og kunstfilm
I et Los Angeles uten håp lar Christina Hornisher oss stirre inn i avgrunnen. Hollywood 90028 er både et mareritt og et kunstverk.
- «The Bloodstained Butterfly» (1971) – moden krim med giallo-blod i årene
Stilren og kontrollert thriller som utfordrer giallo-formelen. The Bloodstained Butterfly er en nedtonet, men effektiv krimfilm fra Italias gullalder som kombinerer Hitchcock-nerver med europeisk rettsdrama.
- «House» (1977) – fargesprakende og syrete japansk skrekk
«Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet.»
- «Frenzy» (1972) – Hitchcock på sitt frieste og mørkeste
«Frenzy (1972) representerer en slags oppsummering av Alfred Hitchcocks livsverk, men er også et dristig steg inn i en ny æra. Den gamle mesteren viser seg nemlig på sitt mest skitne og sleazy i en nådeløs 70-tallsbrutalitet – alt mens han holder fast på sin perfeksjonistiske presisjon.»
- «Homicidal» (1961) – kalkulert Hitchcock-hyllest med kraftfullt særpreg
«Homicidal er en gjennomført, intens og smart konstruert skrekk-thriller som vet nøyaktig hvor grensene går for sin egen stil og ambisjon – og innenfor sitt rammeverk er den tidvis sjokkerende og nesten hele veien sterkt underholdende.»
- «Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key» (1972) – paranoia og perversjon
«Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key kan absolutt trekkes frem som et slags prakteksemplar på en giallo som både omfavner og overskrider sjangerens konvensjoner»
- «One on Top of the Other» (1969)
«Både i tematiseringen over dobbeltgjengere og identitet, samt i presset for selve plottet, er det lett å la tankene fly mot Alfred Hitchock generelt og «Vertigo» spesielt.»
- «Bad Influence» (1990)
«Noen filmer er mer et produkt av sin tid enn andre. «Bad Influence» har et vannmerke på seg fra tidlig 90-tallet som er umulig å gnikke vekk.»
- «The Designated Victim» (1971)
Om det er nevnt at Lucidis regi styres av stilistiske grep, er tempoet bak kameraføringene lavt og blikket ganske ofte orientert mot realistiske innstillinger.
- «Black Sabbath» (1963)
Sannsynligvis er «Black Sabbath» også filmhistoriens mest stabile og minneverdige skrekkfilmantologier, og uansett i høyeste grad en essensiell bit av Mario Bava-filmografien.
- «The Substance» (2024)
«For «The Substance» er i all sin banalitet ekstremt fengslende i over to timer.»
- «The Cat o’ Nine Tails» (1971)
«Dario Argento smidde mens jernet var varmt etter at han oppnådde enorm kinosuksess med sin første spillefilm, «The Bird with the Crystal Plumage» i 1970.»
- «The Skeleton of Mrs. Morales» (1960)
Et mørkt og humoristisk anlagt meksikansk skrekk/drama om en mann som dreper sin egen kona og henger det opp som et skjelett i vinduet for alle å se. Kan han likevel gå ustraffet fra det?
- Topp 100: Skrekkfilm fra 80-tallet – hele listen
Gjennom vinteren 2023/2024 er de hundre beste skrekkfilmene fra det fantastiske 1980-tallet blitt kåret på Speilet. Her er hele listen.
- «Saltburn» (2023)
Emerald Fennell har med «Saltburn» splittet publikum enda mer enn i den lovende «Promising Young Woman». Men det er mulig å se, lese og føle dette som et helt fantastisk smakfullt godteri av en film. Surt, satt og syrlig så det holder!
- 80-tallets beste skrekkfilmer: 20. til 11. plass
Vi er i toppsjiktet av de 100 beste skrekkfilmene fra 1980-tallet. I denne artikkelen presenteres filmene som er plassert fra nr. 20 til 11.
- «I Know What You Did Last Summer» (1997)
Fra «Scream» var veien på mange måter kort på 90-tallet til «I Know What You Did Last Summer».
- «Fair Play» (2023)
Hvis Oliver Stone og Adrian Lyne sent på 80-tallet adopterte et kjærlighetsbarn, så kanskje hun vokste opp til å bli Chloe Domont for å gi oss «Fair Play»?
- 80-tallets beste skrekkfilmer: 70. til 61. plass
Hva er 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer? Her presenteres filmene som er rangert fra 61. til 70. plass.
- «The Omen» (1976)
«The Omen» spinner videre på noen av de samme trådene som ble så suksessfulle i «Rosemary’s Baby» og «The Exorcist», og selv om den ikke er helt på samme høyde, er den likevel fortsatt blant de som er aller nærmest i kvalitet.
- «Don’t Deliver Us from Evil» (1971)
Så mørk, så dristig og anklagd for å være spekulativ var «Don’t Deliver Us from Evil» at filmen ble bannlyst selv i liberale Frankrike.
- «No One Will Save You» (2023)
«No One Will Save You» er muligens ikke veldig spennende, men den er veldig stille. Og stillheten gjør den likevel litt spennende. Kan ses (men knapt høres) på Disney+.
- 10 Essensielle: Spansk skrekkfilm
Spania er mer enn sommerlig idyll. Det er også bloddryppende skrekk på film. Her presenteres ti utvalgte, essensielle skrekkfilmer fra spansk jord.
- «Oculus» (2013)
Mike Flanagans filmgjennombrudd var med nifs speil-skrekk i «Oculus» tilbake i 2013.
- «Kuroneko» (1968)
I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle – og grufulle – historiefortellingen
- «The Cremator» (1969)
The Cremator henter inspirasjon fra de beste – Hitchcock, Bergman (!), Buñuel, Polanski, Svankmajer – og Juraj Herz blander det til sin egen spesialitet. Til The Cremator.
- «Alice, Sweet Alice» (1976)
Er det virkelig en 12 år gammel jente som gjemmer seg bak masken og den gule regnjakken for å begå en rekke morbide drap i «Alice, Sweet Alice»?
- «The Comfort of Strangers» (1990)
Paul Schrader kler vakre mennesker opp i Armani-klær, for deretter å kle av dem, alt foregående i vakre og mystiske Venezia – i «The Comfort of Strangers».
- «Don’t Look Now» (1973)
«Don’t Look Now» er Nicolas Roegs skkrekkfilm-mesterverk om sorg og død, foregående rundt blod og vann i og rundt et mystikkpreget Venezia.
- «The Dead Zone» (1983)
The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet.
- Eyes Without a Face (Les yeux sans visage, 1960)
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med «Psycho» og «Peeping Tom» i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
- Nattfilm: «The Bloodtained Butterfly» (1971)
En velskapt giallo-lignende film som er over gjennomsnittlig god, men under gjennomsnittlig innholdsrik på den ovennevnte sub-sjangerens signatur-elementer som er stilfulle iscenesettelser av blodige eller makabre drap i kombinasjon med spekulativ nakenhet.
- Når de rikes hemninger faller i «Infinity Pool» (2023)
Brandon Cronenberg stiller ingen nye spørsmål, men besvarer dem med en eksperimentell villskap av filmatisk finesse som som gjør hver bestanddel av «Infinity Pool» til noe interessant – og helheten til en aldri så liten triumf.
- Forunderlige, fantastiske «Elle»
Isabelle Huppert, sannsynligvis vår tids mest fremragende skuespillerinne, spiller hovedkarakteren Michèle….
- Nattfilm: «What Have They Done to Your Daughters?» (1974)
Når Massimo bestemmer seg for å smøre på, og løfter tempoet og filmens spenningskurve, viser han god kontroll både på visuelt filmspråk og effektiv «historiefortelling».
- Nattfilm: «Assault on Precinct 13» (1976)
I anledning John Carpenters 75 årsdag ses det tilbake til en av hans tidlige og beste meritter: «Assault on Precinct 13».
- Nattfilm: «The Perfume of the Lady in Black» (1974)
Francesco Barillis debutfilm oppleves som en innbydende, men haltende filmlek der giallouniverset smeltes inn i et Rosemary’s Baby-aktig psykodrama.
- Hvem er monsteret i «Barbarian»?
Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk.
- Under radaren: «Sisters» (1972)
En blind kvinne begynner å kle av seg. Like bortenfor står en mann og kikker på henne, fordi han kan.
- Nattfilm: «Pearl» (2022)
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på…
Fortsett lesing →
- Nattfilm: «Baxter» (1989)
Regissert av Jérôme Boivin, basert på en roman ved navn «Hell Hound», er «Baxter» en merkverdig og utrolig fengslende hundefortelling i et mørkt og urovekkende skrekkfilmlandskap – et portrett av en seriemorderhund!
- Nattfilm: «The Sadness» (2021)
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med…
Fortsett lesing →
- Nattfilm: «Bug» (2006)
Mer enn å oppsøke skrekkfilmkonvensjoner i konstruksjonen av plott og horror-sekvenser, er «Bug» i større grad drevet av en form for uvelskapende stemning.
- Nattfilm: «Dark Glasses» (2022)
Kjernen av «Dark Glasses» er en historie om en kvinne som må håndtere en ublid skjebne som figur i et giallo-filmunivers.
- Nattfilm: «X» (2022)
Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X».
«Det er mer enn hint av sexploitation i The Roommates – kultfilmen som blander underkokte slasher-elementer og psykoseksuell atmosfære i et estetiserende sjangerunivers. Her er veien kort mellom sol, dans og bikinier før den sviende heten får et klimaks med knivstikkende drap. «
«Kompromissløs og ubehagelig, men sterkt fascinerende. Rolling Thunder av John Flynn, basert på et manus av Paul Schrader, trekker oss dypt og godt inn i en mørk tilstand.»
«Tre unge tv-journalister på tur til en idyllisk småby i California finner seg innlosjert hos en eksentrisk museumskurator og hans unnvikende kone. Det som i utgangspunktet fremstår som en ubehagelig, men ufarlig situasjon, forvandles snart til et klaustrofobisk mareritt.»
I et Los Angeles uten håp lar Christina Hornisher oss stirre inn i avgrunnen. Hollywood 90028 er både et mareritt og et kunstverk.
Stilren og kontrollert thriller som utfordrer giallo-formelen. The Bloodstained Butterfly er en nedtonet, men effektiv krimfilm fra Italias gullalder som kombinerer Hitchcock-nerver med europeisk rettsdrama.
«Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet.»
«Frenzy (1972) representerer en slags oppsummering av Alfred Hitchcocks livsverk, men er også et dristig steg inn i en ny æra. Den gamle mesteren viser seg nemlig på sitt mest skitne og sleazy i en nådeløs 70-tallsbrutalitet – alt mens han holder fast på sin perfeksjonistiske presisjon.»
«Homicidal er en gjennomført, intens og smart konstruert skrekk-thriller som vet nøyaktig hvor grensene går for sin egen stil og ambisjon – og innenfor sitt rammeverk er den tidvis sjokkerende og nesten hele veien sterkt underholdende.»
«Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key kan absolutt trekkes frem som et slags prakteksemplar på en giallo som både omfavner og overskrider sjangerens konvensjoner»
«Både i tematiseringen over dobbeltgjengere og identitet, samt i presset for selve plottet, er det lett å la tankene fly mot Alfred Hitchock generelt og «Vertigo» spesielt.»
«Noen filmer er mer et produkt av sin tid enn andre. «Bad Influence» har et vannmerke på seg fra tidlig 90-tallet som er umulig å gnikke vekk.»
Om det er nevnt at Lucidis regi styres av stilistiske grep, er tempoet bak kameraføringene lavt og blikket ganske ofte orientert mot realistiske innstillinger.
Sannsynligvis er «Black Sabbath» også filmhistoriens mest stabile og minneverdige skrekkfilmantologier, og uansett i høyeste grad en essensiell bit av Mario Bava-filmografien.
«For «The Substance» er i all sin banalitet ekstremt fengslende i over to timer.»
«Dario Argento smidde mens jernet var varmt etter at han oppnådde enorm kinosuksess med sin første spillefilm, «The Bird with the Crystal Plumage» i 1970.»
Et mørkt og humoristisk anlagt meksikansk skrekk/drama om en mann som dreper sin egen kona og henger det opp som et skjelett i vinduet for alle å se. Kan han likevel gå ustraffet fra det?
Gjennom vinteren 2023/2024 er de hundre beste skrekkfilmene fra det fantastiske 1980-tallet blitt kåret på Speilet. Her er hele listen.
Emerald Fennell har med «Saltburn» splittet publikum enda mer enn i den lovende «Promising Young Woman». Men det er mulig å se, lese og føle dette som et helt fantastisk smakfullt godteri av en film. Surt, satt og syrlig så det holder!
Vi er i toppsjiktet av de 100 beste skrekkfilmene fra 1980-tallet. I denne artikkelen presenteres filmene som er plassert fra nr. 20 til 11.
Hvis Oliver Stone og Adrian Lyne sent på 80-tallet adopterte et kjærlighetsbarn, så kanskje hun vokste opp til å bli Chloe Domont for å gi oss «Fair Play»?
Hva er 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer? Her presenteres filmene som er rangert fra 61. til 70. plass.
«The Omen» spinner videre på noen av de samme trådene som ble så suksessfulle i «Rosemary’s Baby» og «The Exorcist», og selv om den ikke er helt på samme høyde, er den likevel fortsatt blant de som er aller nærmest i kvalitet.
Så mørk, så dristig og anklagd for å være spekulativ var «Don’t Deliver Us from Evil» at filmen ble bannlyst selv i liberale Frankrike.
«No One Will Save You» er muligens ikke veldig spennende, men den er veldig stille. Og stillheten gjør den likevel litt spennende. Kan ses (men knapt høres) på Disney+.
Spania er mer enn sommerlig idyll. Det er også bloddryppende skrekk på film. Her presenteres ti utvalgte, essensielle skrekkfilmer fra spansk jord.
Mike Flanagans filmgjennombrudd var med nifs speil-skrekk i «Oculus» tilbake i 2013.
I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle – og grufulle – historiefortellingen
The Cremator henter inspirasjon fra de beste – Hitchcock, Bergman (!), Buñuel, Polanski, Svankmajer – og Juraj Herz blander det til sin egen spesialitet. Til The Cremator.
Er det virkelig en 12 år gammel jente som gjemmer seg bak masken og den gule regnjakken for å begå en rekke morbide drap i «Alice, Sweet Alice»?
Paul Schrader kler vakre mennesker opp i Armani-klær, for deretter å kle av dem, alt foregående i vakre og mystiske Venezia – i «The Comfort of Strangers».
«Don’t Look Now» er Nicolas Roegs skkrekkfilm-mesterverk om sorg og død, foregående rundt blod og vann i og rundt et mystikkpreget Venezia.
The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet.
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med «Psycho» og «Peeping Tom» i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
En velskapt giallo-lignende film som er over gjennomsnittlig god, men under gjennomsnittlig innholdsrik på den ovennevnte sub-sjangerens signatur-elementer som er stilfulle iscenesettelser av blodige eller makabre drap i kombinasjon med spekulativ nakenhet.
Brandon Cronenberg stiller ingen nye spørsmål, men besvarer dem med en eksperimentell villskap av filmatisk finesse som som gjør hver bestanddel av «Infinity Pool» til noe interessant – og helheten til en aldri så liten triumf.
Isabelle Huppert, sannsynligvis vår tids mest fremragende skuespillerinne, spiller hovedkarakteren Michèle….
Når Massimo bestemmer seg for å smøre på, og løfter tempoet og filmens spenningskurve, viser han god kontroll både på visuelt filmspråk og effektiv «historiefortelling».
I anledning John Carpenters 75 årsdag ses det tilbake til en av hans tidlige og beste meritter: «Assault on Precinct 13».
Francesco Barillis debutfilm oppleves som en innbydende, men haltende filmlek der giallouniverset smeltes inn i et Rosemary’s Baby-aktig psykodrama.
Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk.
En blind kvinne begynner å kle av seg. Like bortenfor står en mann og kikker på henne, fordi han kan.
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på… Fortsett lesing →
Regissert av Jérôme Boivin, basert på en roman ved navn «Hell Hound», er «Baxter» en merkverdig og utrolig fengslende hundefortelling i et mørkt og urovekkende skrekkfilmlandskap – et portrett av en seriemorderhund!
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med… Fortsett lesing →
Mer enn å oppsøke skrekkfilmkonvensjoner i konstruksjonen av plott og horror-sekvenser, er «Bug» i større grad drevet av en form for uvelskapende stemning.
Kjernen av «Dark Glasses» er en historie om en kvinne som må håndtere en ublid skjebne som figur i et giallo-filmunivers.
Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X».
speilet.net 