I vidunderlige The Friends (1994) vender Shinji Somai blikket mot barndommen med ømhet, men uten å bli nostalgisk og sentimental. I langsomt, kontemplativt tempo og visuell sensibilitet skaper han en fortelling i hverdagsskildringer som fanger det mytiske, mens døden har en stille tilstedeværelse i bakgrunn. Og alt filtreres gjennom poetisk realisme og visuell tilbakeholdenhet, der The Friends altså utforsker barndommens oppløsning med lavmælt følsomhet.
Streetwise er et av de mest brutalt ærlige portrettene av ungdom på skråplanet. Med et intimt og ufiltrert blikk på unge liv i ytterkanten av Seattle, er den fortsatt hjemsøkende i visningen av en virkelighet som både er tidsspesifikk og urovekkende tidløs.
Kjærlighet er kaldere enn død i Rainer Werner Fassbinders spillefilmdebut. Men ingenting er kaldere enn tyskerens iscenesettelser i denne tidlige stiløvelsen fra en som skulle vokse til å bli en av de aller største i europeisk film.
Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.
Clint Eastwoods andre spillefilm, fra registolen, beveger seg i det stillere landskapet mellom romantikk og menneskelig sårbarhet. Filmen inviterer publikum til å følge en uventet menneskelig relasjon, uten at det tys til store dramatiske utskeielser. Ro og ærlighet bidrar likevel til halvannen medrivende time.
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
Bay of Angels (La Baie des Anges) av Jacques Demy er elegant og lavmælt i en utforskning av kjærlighet, skjebne og avhengighet. Alt gjennom et visuelt dempet, men tematisk ladet portrett av gamblingens verden. Med Jeanne Moreau som den gåtefulle Jackie og Claude Mann som den naive Jean, tegnes en eksistensiell reise fra rutine til risiko, og fra kontroll til overgivelse.
«I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stilferdig som den er emosjonelt voldsom.»
«Near Orouët (Du côté d’Orouët) er Jacques Roziers lavmælte sommerfilm fra 1971 – en enkel skildring av tre unge kvinner på ferie, men under overflaten også en subtil refleksjon over minner, tid og vennskap.»
«Med sterke prestasjoner fra River Phoenix og Lili Taylor, sammen med Nancy Savocas følsomme regi, blir filmen veldig mye mer enn bare en enkel romantisk fortelling.»
«Åpningsbildet viser to glinsende kropper i svettende og lidenskapelig sex. Er dette en av mange middelmådige erotiske thrillere, eller sleazy europeisk krim fra 80-tallet? Nei.»
«Innimellom kan «Trenque Lauquen» vikle seg mot sentimentale øyeblikk, men Citarellas manøvrering er så original og utforskende at det likevel aldri ender i tradisjonelle forløsninger.»
«Det forekommer en viss brusing i filmblodet når en så stilbevisst filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski.»
Arnljot Bergs film er et drama presset inn i et lukket rom, preget av sterile omgivelser, men også oppvarmet av levende mennesker med tanker, følelser og behov.
Bang-Hansens regi er oppmerksom på den subtile kvaliteten i Sundquists dempede rolletolkning, og særlig er scenene med en partikollega spilt av Bjørn Floberg gnistrende.
Et mørkt og humoristisk anlagt meksikansk skrekk/drama om en mann som dreper sin egen kona og henger det opp som et skjelett i vinduet for alle å se. Kan han likevel gå ustraffet fra det?
I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle – og grufulle – historiefortellingen
Visuelt er «Yield to the Night» kneblet til den britiske kjøkkenbenkrealismens enkelhet; de fargeløse bildene tegnes for oss med uparfymerte fremstillinger, tydelig bundet til jorden av ektefølte personer i flerlags karakterskjebner som er fanget av tyngende sosiale rammer.
«David and Lisa» er en tidlig, men respektfull film om mentale lidelser, som kun virker stedvis datert gjennom tendenser til oppstyltet dialog og overdrevet skuespill.
«Un flic» ble endestasjonen for Jean-Pierre Melville som dessverre døde brått året etter utgivelsen, kun 55 år gammel. På det tidspunktet hadde han for lengst etablert seg som kontinentets største og desidert mest stilbevisste leverandør av kriminalfilmer…
Den ubehagelige nærheten til 60-årenes rasisme virker i det hele tatt litt for gjenkjennelig, og filmens spesifikke tilhørighet til en annen epoke er paradoksalt nettopp hva som har gjort dette til Cormans kanskje mest tidløse film.
Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden.
I sin sjette spillefilm bygde den produktive Claude Chabrol en slags bro mellom tidlige, eksperimentelle og typisk slentrende nybølgeproduksjoner til de stilsikre psykologiske thrillerne han senere skulle perfeksjonere mot slutten av 60-årene.
«En søndag i august» tilbyr i korte trekk hva tittelen lover: En alminnelig skildring av en alminnelig søndag i august for ulike mennesker som denne dagen velger en strandutflukt til Ostia.
«La Corruzione» er nydelig å se på. Kameraet elsker karakterene; den forsiktige gutten, den beinharde og djevelske farsfiguren, og den forføreriske og elektriske kvinnen.
I vidunderlige The Friends (1994) vender Shinji Somai blikket mot barndommen med ømhet, men uten å bli nostalgisk og sentimental. I langsomt, kontemplativt tempo og visuell sensibilitet skaper han en fortelling i hverdagsskildringer som fanger det mytiske, mens døden har en stille tilstedeværelse i bakgrunn. Og alt filtreres gjennom poetisk realisme og visuell tilbakeholdenhet, der The Friends altså utforsker barndommens oppløsning med lavmælt følsomhet.
Hva gjør en ugle? Den kan i hvert fall observere på lang avstand. Men er den i stand til å agere på hva den ser, og korrigere det som er feil?
Streetwise er et av de mest brutalt ærlige portrettene av ungdom på skråplanet. Med et intimt og ufiltrert blikk på unge liv i ytterkanten av Seattle, er den fortsatt hjemsøkende i visningen av en virkelighet som både er tidsspesifikk og urovekkende tidløs.
Med Deep End skapte Jerzy Skolimowski et rått og sanselig portrett av tenåringsbegjær i et nedslitt London – ubehagelig ærlig og visuelt egenartet.
Kjærlighet er kaldere enn død i Rainer Werner Fassbinders spillefilmdebut. Men ingenting er kaldere enn tyskerens iscenesettelser i denne tidlige stiløvelsen fra en som skulle vokse til å bli en av de aller største i europeisk film.
Kōsaku Yamashitas Big Time Gambling Boss (1968) kombinerer hardkokt fatalisme med karakterdybde og en nesten Shakespeare-aktig intensitet.
«Property Is No Longer a Theft er kanskje ikke Petris mest raffinerte film, men det er utvilsomt av hans mest søkende og modige.»
Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.
Clint Eastwoods andre spillefilm, fra registolen, beveger seg i det stillere landskapet mellom romantikk og menneskelig sårbarhet. Filmen inviterer publikum til å følge en uventet menneskelig relasjon, uten at det tys til store dramatiske utskeielser. Ro og ærlighet bidrar likevel til halvannen medrivende time.
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
Bay of Angels (La Baie des Anges) av Jacques Demy er elegant og lavmælt i en utforskning av kjærlighet, skjebne og avhengighet. Alt gjennom et visuelt dempet, men tematisk ladet portrett av gamblingens verden. Med Jeanne Moreau som den gåtefulle Jackie og Claude Mann som den naive Jean, tegnes en eksistensiell reise fra rutine til risiko, og fra kontroll til overgivelse.
«I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stilferdig som den er emosjonelt voldsom.»
«Near Orouët (Du côté d’Orouët) er Jacques Roziers lavmælte sommerfilm fra 1971 – en enkel skildring av tre unge kvinner på ferie, men under overflaten også en subtil refleksjon over minner, tid og vennskap.»
«Jacques Deray fortjener bedre enn å bli glemt, eller gjemt under et nybølge-teppe som har lagt seg over samtidige franskmenn fra bak kamera.»
«Allen Baron setter fra første innstilling opp filmen med nyskapende eller modernistiske grep.»
«Blant de mest forbigåtte filmene i karrierene til både Robert Redford og Gene Hackman, står «Downhill Racer» fra 1969 likevel ganske stødig.»
«Med sterke prestasjoner fra River Phoenix og Lili Taylor, sammen med Nancy Savocas følsomme regi, blir filmen veldig mye mer enn bare en enkel romantisk fortelling.»
«Åpningsbildet viser to glinsende kropper i svettende og lidenskapelig sex. Er dette en av mange middelmådige erotiske thrillere, eller sleazy europeisk krim fra 80-tallet? Nei.»
«Innimellom kan «Trenque Lauquen» vikle seg mot sentimentale øyeblikk, men Citarellas manøvrering er så original og utforskende at det likevel aldri ender i tradisjonelle forløsninger.»
Det er tung materie regissør Götz Spielmann gir seg i kast med, der han kverner ut en karakterdrevet hevnfilm som kryper pinefullt inn under huden.
«Dette er Akio Jissōjis første bit av en omfangsrik og eksperimentell buddhisme-trilogi, og det markerte også hans debutverk som spillefilmregissør.»
«Veien inn i «I, the Executioner» er brutal. Åpningssekvensen er kanskje filmens aller hardeste og mørkeste minutter.»
«Det forekommer en viss brusing i filmblodet når en så stilbevisst filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski.»
«Alberto Sordi spiller hovedpersonen, Antonio Badalamenti, som en hengiven og lojal mellomleder på Fiat-fabrikken i det nordlige Milano.»
John Frankenheimers 1966-verk fra Formel 1-miljøet er en filmteknisk bragd.
Arnljot Bergs film er et drama presset inn i et lukket rom, preget av sterile omgivelser, men også oppvarmet av levende mennesker med tanker, følelser og behov.
Bang-Hansens regi er oppmerksom på den subtile kvaliteten i Sundquists dempede rolletolkning, og særlig er scenene med en partikollega spilt av Bjørn Floberg gnistrende.
Et mørkt og humoristisk anlagt meksikansk skrekk/drama om en mann som dreper sin egen kona og henger det opp som et skjelett i vinduet for alle å se. Kan han likevel gå ustraffet fra det?
«The Funeral kombinerer det storslåtte og det minimalistiske, og effekten er voldsom.»
I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle – og grufulle – historiefortellingen
René Cléments regihånd er stødig der han styrer kamera etter Alain Delon som virker magnetisk mot linsen – vakker, gåtefull og ikke minst talentfull.
Både i form og innhold virker «La visita» forfriskende moderne, nydelig fotografert og stilren.
Visuelt er «Yield to the Night» kneblet til den britiske kjøkkenbenkrealismens enkelhet; de fargeløse bildene tegnes for oss med uparfymerte fremstillinger, tydelig bundet til jorden av ektefølte personer i flerlags karakterskjebner som er fanget av tyngende sosiale rammer.
«David and Lisa» er en tidlig, men respektfull film om mentale lidelser, som kun virker stedvis datert gjennom tendenser til oppstyltet dialog og overdrevet skuespill.
Der filmen i stor grad foregår i mørket, er det som kamera ivrer etter å lyse opp skjønnheten i Claudia Cardinale.
«Un flic» ble endestasjonen for Jean-Pierre Melville som dessverre døde brått året etter utgivelsen, kun 55 år gammel. På det tidspunktet hadde han for lengst etablert seg som kontinentets største og desidert mest stilbevisste leverandør av kriminalfilmer…
Den ubehagelige nærheten til 60-årenes rasisme virker i det hele tatt litt for gjenkjennelig, og filmens spesifikke tilhørighet til en annen epoke er paradoksalt nettopp hva som har gjort dette til Cormans kanskje mest tidløse film.
Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden.
«Night Moves» er et noir-innkapslet karakterstudium mer enn en thriller. Det er aldri veldig neglebitende, men nesten alltid oppslukende.
En blind kvinne begynner å kle av seg. Like bortenfor står en mann og kikker på henne, fordi han kan.
I sin sjette spillefilm bygde den produktive Claude Chabrol en slags bro mellom tidlige, eksperimentelle og typisk slentrende nybølgeproduksjoner til de stilsikre psykologiske thrillerne han senere skulle perfeksjonere mot slutten av 60-årene.
Et skremmende portrett av indre galskap i en skremmende oversett Robert Altman-film.
John G. Avildsen serverte i 1970 et bistert blikk på det amerikanske samfunnet i den politiserte krysningen av 60- og 70-årene.
«En søndag i august» tilbyr i korte trekk hva tittelen lover: En alminnelig skildring av en alminnelig søndag i august for ulike mennesker som denne dagen velger en strandutflukt til Ostia.
«La Corruzione» er nydelig å se på. Kameraet elsker karakterene; den forsiktige gutten, den beinharde og djevelske farsfiguren, og den forføreriske og elektriske kvinnen.
speilet.net 