90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og «The Fugitive» slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse?
Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis.
The Bling Ring viser fascinasjon for ung eksess og kjendisbesettelse i Los Angeles, mens den samtidig meta-kommenterer og studerer kulturen med påfallende overflatetilnærming. Og det er ingen tvil om at Sofia Coppola vet hva hun bedriver, at hun kjenner denne mikrokulturen.
«Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet.»
«Det vakte reaksjoner da det, relativt kort tid etter 11. september 2001, ble kjent at britiske Paul Greengrass skulle lage «Hollywood-film» av den grusomme terrorhendelsen og det kollektive amerikanske traumet. Hvordan kunne det ende godt?»
«Bak senga skimter vi oppstilte bamser i det som virker mer som et barnerom mer enn rommet til en ungdom. Gutten kikker bedende inn i øynene til den altfor unge jenta og forteller at han vil ligge med henne.»
«Kan en hel spillefilm presses inn i en telefonkiosk, og fremdeles holdes nervepirrende og engasjerende? Over 20 år etter premieren, er det både slående hvor godt «Phone Booth» fortsatt holder stand, og hvor tydelig den bærer preg av tiden den ble laget i.»
«En barndomsfavoritt som viser seg å tåle tidens tann forbausende godt. Gjensynet – denne gang med barn i sofaen – avslørte både hvor tidløs filmens sjarm er, og hvor unikt den kombinerer teknisk finesse med hjertevarm familiefortelling.»
«Traffic lykkes i det store bildet å kombinere det episke med det nære, samt det systemiske med det personlige. Det er i seg selv en kunstnerisk bragd.»
«»Cop Land» er velskrevet i dialog og fortettet handling. Det er som en moderne western-vri i urban setting, men formidlet i en stemningsfull tone av noir-aktig dysterhet og intensitet.»
«I sentrum foran den prangende bakgrunnen står ofte Gary Oldman i ulike positurer. Den britiske skuespilleren kan ha en lite subtil, men desto mer tegneserie-lignende tilstedeværelse når han virkelig vil, noe som er særlig passende for opptredenen hans her.»
«Den åpenlyst, smittende entusiasmen i selve filmskapelsen er uansett sterkt tilstedeværende i hvert bilde, og det føles som Patrik Syversen har landet akkurat der han siktet.»
Veien var lang, men samtidig kort fra Hollywoods «sverd-og-sandal»-filmer fra 1950-årene og frem til år 2000 med lanseringen av Ridley Scotts «The Gladiator».
«Det er definitivt spor av «Die Hard» i «Air Force One», og Harrison Ford evner å fungere som blanding av actionhelt og gjennomført populær president.»
«ID4» har muligens aldri vært noe mer enn en delvis god film, men den var på et tidspunkt et globalt fenomen. For de av oss som var der, og som kan huske jubelen fra lerretet smitte over til jubel i kinosalen, vil det også være en slags evigvarende triumf for selve filmen.
Det er faktisk 30 år siden den halsbrekkende og imponerende åpningen i «Cliffhanger» som ledet oss inn i en 90-tallets beste actionfilmer. Men har den tålt tidens tann?
Mesterregissør Paul Verhoevens satiriske sci-fi-action «Starship Troopers» har for lengst fått sin fortjente renessanse eller oppreisning. Ikke bare fordi det isolert sett er en forførende, velgjort film – men også fordi den først med tiden er blitt sett for hva den er.
Er det «The Truman Show» gjennom sin skildring og satire over en tv-virkelighet på 90-tallet fortsatt relevant, og er det en god film i dag? Svar: Ja, og ja.
Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I «Unstoppable» er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil.
Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet.
«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og «The Fugitive» slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse?
Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis.
The Bling Ring viser fascinasjon for ung eksess og kjendisbesettelse i Los Angeles, mens den samtidig meta-kommenterer og studerer kulturen med påfallende overflatetilnærming. Og det er ingen tvil om at Sofia Coppola vet hva hun bedriver, at hun kjenner denne mikrokulturen.
«Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet.»
«Det vakte reaksjoner da det, relativt kort tid etter 11. september 2001, ble kjent at britiske Paul Greengrass skulle lage «Hollywood-film» av den grusomme terrorhendelsen og det kollektive amerikanske traumet. Hvordan kunne det ende godt?»
«Bak senga skimter vi oppstilte bamser i det som virker mer som et barnerom mer enn rommet til en ungdom. Gutten kikker bedende inn i øynene til den altfor unge jenta og forteller at han vil ligge med henne.»
«Kan en hel spillefilm presses inn i en telefonkiosk, og fremdeles holdes nervepirrende og engasjerende? Over 20 år etter premieren, er det både slående hvor godt «Phone Booth» fortsatt holder stand, og hvor tydelig den bærer preg av tiden den ble laget i.»
«En barndomsfavoritt som viser seg å tåle tidens tann forbausende godt. Gjensynet – denne gang med barn i sofaen – avslørte både hvor tidløs filmens sjarm er, og hvor unikt den kombinerer teknisk finesse med hjertevarm familiefortelling.»
«The Hunt for Red October er et produkt av sin tid på flere nivåer, men også en ganske tidløs og voksen thriller som holder seg mer enn greit.»
«Traffic lykkes i det store bildet å kombinere det episke med det nære, samt det systemiske med det personlige. Det er i seg selv en kunstnerisk bragd.»
«The Rock er filmen som løfter musikken, og det er musikken som løfter filmen. Til massive høyder der den fremdeles står skinnende og stødig.»
«»Cop Land» er velskrevet i dialog og fortettet handling. Det er som en moderne western-vri i urban setting, men formidlet i en stemningsfull tone av noir-aktig dysterhet og intensitet.»
«Dette er en suksesshistorie med mange ingredienser, men antagelig aller viktigst ble den lansert som et produkt på rett sted til rett tid.»
«Steven Soderbergh evner å lage glattpolerte filmer som sklir friksjonsfritt, men likevel har en spennende egenart, på nivå som få andre besitter.»
«I sentrum foran den prangende bakgrunnen står ofte Gary Oldman i ulike positurer. Den britiske skuespilleren kan ha en lite subtil, men desto mer tegneserie-lignende tilstedeværelse når han virkelig vil, noe som er særlig passende for opptredenen hans her.»
«Når man tenker tilbake på «Speed», er det bussen alt handler om, den bussen som vil eksplodere hvis hastigheten senkes til under 80 km/t…»
«Det er overhodet ikke Fincher på sitt mest komplekse eller komplette, men det er fremdeles underholdende og velgjort som få andre har fått til.»
«Den åpenlyst, smittende entusiasmen i selve filmskapelsen er uansett sterkt tilstedeværende i hvert bilde, og det føles som Patrik Syversen har landet akkurat der han siktet.»
Veien var lang, men samtidig kort fra Hollywoods «sverd-og-sandal»-filmer fra 1950-årene og frem til år 2000 med lanseringen av Ridley Scotts «The Gladiator».
«Det er definitivt spor av «Die Hard» i «Air Force One», og Harrison Ford evner å fungere som blanding av actionhelt og gjennomført populær president.»
«ID4» har muligens aldri vært noe mer enn en delvis god film, men den var på et tidspunkt et globalt fenomen. For de av oss som var der, og som kan huske jubelen fra lerretet smitte over til jubel i kinosalen, vil det også være en slags evigvarende triumf for selve filmen.
«Twister» er så papp-lignende og ukomplisert, på godt og vondt, som katastrofefilmene fra 90-tallet ofte tillot seg å være.
«Det Mostow med renhet leverer i særlig første halvdel av «Breakdown» er et så skinnende, kirurgisk presist thrillerspråk som virker overhodet mulig.»
«Det Clint Eastwood setter på utstilling er et kraftfullt spenningsdrama med tilnærmet perfeksjonert klassisk filmuttrykk.»
Sen 90-talls skrekk-komedie med en avslappet holdning, men også med en kjempestor krokodille!
tallet, som en bonus tematiserte virkningene av et overvåkningsstyrt samfunn før det unisont var etablert på agendaen.
«The Funeral kombinerer det storslåtte og det minimalistiske, og effekten er voldsom.»
Det er faktisk 30 år siden den halsbrekkende og imponerende åpningen i «Cliffhanger» som ledet oss inn i en 90-tallets beste actionfilmer. Men har den tålt tidens tann?
Mesterregissør Paul Verhoevens satiriske sci-fi-action «Starship Troopers» har for lengst fått sin fortjente renessanse eller oppreisning. Ikke bare fordi det isolert sett er en forførende, velgjort film – men også fordi den først med tiden er blitt sett for hva den er.
Er det «The Truman Show» gjennom sin skildring og satire over en tv-virkelighet på 90-tallet fortsatt relevant, og er det en god film i dag? Svar: Ja, og ja.
Jeg husket «Children of Men» som dyster, men ble ved gjensyn nesten overveldet av graden av dysterhet.
«Free Willy» henter mye av næringen fra klisjeer og kjente formler, men er velgjort i hva den er…
Reese Witherspoon leverer et av 90-tallets mest slående gjennombrudd i «Freeway» som i dag virker enda mer ufortjent oversett enn da den kom.
Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I «Unstoppable» er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil.
Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet.
«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
Roman Polanskis thriller satt til Paris med Harrison Ford er langt bedre enn de fleste vil ha det til.
Fra «Signs» gikk M. Night Shyamalan til «The Village» som, i skrivende stund, er hans udiskutabelt mest undervurderte verk.
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill.
«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
speilet.net 