En strek er satt over filmåret 2022. Under følger Speilets liste over de 25 beste filmene (basert på filmer som har vært lansert på kino i Norge i 2022, eller på en annen plattform dersom den ikke har ordinær kinodistribusjon i 2023, som f.eks. gjør at et mesterverk som «Decision to Leave» ikke er med).
25 Guillermo Del Toro’s Pinocchio
Den første drøye halvtimen er praktfull. Selv når øynene er blitt vant til det levendegjorte, magiske stop motion-designet til Guillermo del Toro, og den samtidige mørke og fornøyelige stemningen som skapes, blir ikke «Pinocchio» kjedelig eller intetsigende – selv om historien er velkjent og noen partier i andre halvdel ikke er like fantastiske. Men hele tiden er det evenyrlige og sjelfulle like mye innveid i filmskapelsen som i historien som fortelles. Dette er virkelig 2022s store barnefilm, like mye for voksne.
24 Stars at Noon
Claire Denis’ siste innfridde kanskje ikke alles forventninger, men har likevel noen magnetiske kvaliteter både i praktfulle Margaret Qualleys tilstedeværelse og det forførende blikket kamera har på henne og omgivelsene. Dette er Qualleys film, samtidig som Denis’ intense fokus på den kvelende og feberaktige kjærlighetshistorien av erotikk og politikk som fremmedgjorte i en geopolitisk ramme av Sentral-Amerika i 80-årene, er ladet med filmspråklig kompetanse. Det er både heftig og mykt, litt ujevnt, men på sitt vis oppslukende å se på.
23 C’mon C’mon
I et sjeldent tilfelle av en sjarmerende Joaquin Phoenix-tolkning, er den mytiske skuespilleren strålende i Mike Mills’ melankolipregede og hjertevarme sort-hvitt-skildring om en middelaldrende radiomanns forhold til sin 9 år gamle nevø som utvikles foran øynene våre til noe snilt, vakkert og verdifullt.
22 Ambulance
Dette er Michael Bay med store bokstaver, i fantastisk driv, med manipulasjonsevne som få andre mens han presser frem en effektiv historiefortelling, men samtidig som han tillater å la kamera fly og flyte rundt som Tony Scotts arvtager i kjappe, intense klipp. Det er mye som foregår i «Ambulance», og det er ikke kjedelig et sekund. Årets nest beste amerikanske actionfilm som er skapt for kinoformat.
21 The Northman
Robert Eggers har skapt et beist av et hevndrama fra den ubarmhjertige og brutale vikingtiden med Hamlet-opphav med tydelige Ridley Scott-vibber når orkestreringen er på sitt mest pompøse. Mest handler kvalitetene om malerisk estetikk i en kompromissløs stiløvelse som er blitt Eggers varemerke. Utmattende, på godt og litt vondt.
20 Crimes of the Future
Flere runder er påkrevd i møte med David Cronenbergs dialogtunge “body horror”-retur som umiddelbart føltes noe underveldende, men som samtidig tilbyr fascinerende bilder av skrudde ideer etter ypperste Cronenberg-manøver. Sjelden vare.
19 Sundown
En telefonsamtale bryter opp det luksuriøse ferieoppholdet og dermed den tilsynelatende harmonien i familien på fire. Krisen som oppstår følger til en annen og mer eksistensiell form for krise, der vi i stor grad bli værende i lag med familiefaren – dempet og fantastisk spilt av Tim Roth. Mexicanske Michel Francos tilnærming er her mer avmålt enn i foregående «New Order». Dette er isteden en subtil og mer gåtefull avkledning av en familie, av middelaldrende mannlighet og sider av et samfunn som tidvis også fortelles med nokså forførende fotoarbeid.
18 Memoria
Gåtefullt er adjektivet som først oppsummerer «Memoria» av den særegne thailandske filmkunstneren Apichatpong Weerasethakul. Bildet over eksemplifiserer filmens fortryllende effekt; en scene der Tilda Swinton oppsøker en lydmann for å beskrive en spesifikk lyd som har kommet til henne, i et forsøk på å gjenskape den. Scenen er lang og tilsynelatende veldig lite spektakulær eller bygd for spenning, men er likevel av de jeg husker best og fant mest fascinerende – på sitt vis – i filmåret 2022. Swinton er ellers, som alltid, fremragende og viktig for å bære oss gjennom de lange og forunderlige øyeblikkene som utgjør helheten i dette kryptiske og fascinerende filmkunstverket.
17 Watcher
I landskapet mellom Roman Polanski og Alfred Hitchcock (og Brian De Palma), med en touch av «Lost in Translation» i kollisjon med «It Follows», finnes det en nytelsesrik vei inn i denne voyeuristiske thriller-skrekkfilmen. En oppsiktsvekkende sterk spillefilmdebut av regissør Chloe Okuno i en alder av kun 35 år, som her byr på noen med noen veldig imponerende enkeltsekvenser som med all tydelighet viser at Okuno kan film og suspense. Dessuten Maika Monroe, som hun var i “It Follows”, strålende i hovedrollen. Les hele omtalen.
16 Licorice Pizza
Paul Thomas Andersons drømmende, nostalgiske og personlige postkort-film fra 70-årene har mer sjel enn driv. Og bak tiltrekningskraften til dens berusende omgang med kjærlighet, ønsket jeg å elske denne enda litt mer. Gjensyn blir avgjørende, men allerede voksende i ettertid.
15 Bones and All
Luca Guadagninos følsomme kanibalismedrama dratt inn i en road-movie har noen årets mest creepy skrekkfilmøyeblikk, men er samtidig ofte sår og vakker med bankende hjerte for den de portretterer – med særlig strålende biroller!
14 Kimi
Det lages altfor få konsise, klassiske thrillere som Steven Soderbergh nær perfeksjonerer i denne stilfulle og effektive 90-minuttersvarianten som løper i Hitchcocks store fotspor. Les hele omtalen.
13 Elvis
Baz Lurhman serverer en ekstravagant feberdrøm av en beretning og myten mer enn mennesket Elvis Presley som blikkfang. Nesten tre timer med sprakende, sømløs underholdningskunst.
12 Red Rocket
Ikke helt på nivå med «The Florida Project»-nivå, men Sean Baker sender igjen sitt særegne filmatiske blikk mot skjebner på nedre sjikt i det amerikanske samfunnet som fargelegges med glorete varme og røffhet som smaker søtt både som vondt og godt. Masse deilige detaljer og fantastisk skuespill.
11 Bergman Island
Det er en sjarmerende og ofte engasjerende alternativ odyssé som tilbys av Mia Hansen-Løve, som sakte bukter seg frem og utforsker Bergman-øya Farös natur i lag med figurene, samtidig med gjentagende Bergman-referanser og ulike univers som etter hvert smeltes i hverandre. «Bergman Island» er et fengslende sted å være i, som et bemerkelsesverdig verk som kanaliserer smittende kjærlighet for film og kunst. Og kanskje aller mest givende for de av oss som allerede er (langt) over gjennomsnittet glad i film. Les hele omtalen.
10 X
Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X». Det er en uventet kompleks tematisering av aldring og bevissthet om tap av ungdommelighet, men også effektivt fortalt med emosjonell bunn, og med sterke horrorøyeblikk. Et utropstegn må også settes bak Mia Goth, som kompletterte gjennombruddsåret med den vellykkede påfølgende prequel-oppfølgeren “Pearl” noen måneder siden. Les hele omtalen.
9 Top Gun: Maverick
Film er fortsatt best på kino, og det var aldri gøyere i en kinosal i 2022 enn i møte «Top Gun»-gjenforeningen til Joseph Kosinksi – med en nydelig tilstedeværelse av det «Tony Scott’ske» i en energisk, flytende filmskapelse. Som en ekstraordinært gjennomført, muskuløs og velorkestrert blockbuster-film man har sett ytterst få av (om noen av dette kaliberet) på denne siden av årtusenskiftet, føltes dette også som et deilig ekko av en annen og bedre tid – med Tom Cruise i umenneskelig god form som et evigvarende actionfilm-ikon).
8 Benedetta / Deep Water
Det er nesten rørende å se to gamle mestere av erotisk thrillerfilmskapelse fra 80-tallet returnere noenlunde samtidig til noenlunde samme territorium. Det vil si; mens Paul Verhoeven bruker erotikk estetiserende i et fengslende, tidvis vulgært og filmatisk potent historisk drama om nonner og sex i “Benedetta”, er Adrian Lyne enda mer tro mot den erotiske thriller-subsjangerens konvensjoner i undervurderte og svært underholdende “Deep Water” basert på en bok av Patricia Highsmith. Les hel omtale av Benedetta her og Deep Water her.
7 The Fallout
Det er gjort flere filmer om skoleskyting. Men ingen helt som «The Fallout». Som manusforfatter og regissør skildrer Megan Parks presist og alarmerende en reell trussel amerikanske barn uunngåelig må forholde seg til. Når det her smeller, rettes blikket mot de ødeleggende reaksjonene og traumene påført de unge overlevende, med en helt fremragende Jenna Ortega i sentrum, frem til en presist velartikulert slutt som også sender et budskap om at dette ikke tar slutt. Det er i all sin enkelhet ekstremt virkningsfullt. Les hele omtalen.
6 Zero Fucks Given
Adèle Exarchopoulos lyser med sin karismatiske menneskelighet opp dette sterke sosialdramaet om en flyvertinnes hverdag som ansatt i lavprisflyselskap. Som en brikke i et kynisk arbeidsmarked, tilfører hennes magnetiske og filmspråkets visuelle kraft en slående særegenhet til filmens samvittighetsfulle budskap. Les hele omtalen.
5 Speak No Evil
“Hva er det verste som kan skje?” spørres det retorisk fra uskyldig og uvitende hold i denne danske ubehageligheten av en film. Vel, det skal bli ganske forferdelig for et ungt foreldrepar og deres datter i møte med en hollandsk kjernefamilie. Regissør Christian Tafdrup skildrer lagvis ubehagelige observasjoner etter noter fra Lars von Trier, Ruben Östlund og Michael Haneke i en satire forkledd som psykologisk skrekkfilmdrama i en skarp og vond dissekering av det skandinaviske trygghetssamfunnet og den moderne mannsrollen. Les min omtale skrevet for Montages.
4 Pig
En debutant bak kamera og en gigant foran kamera. Michael Sarnoski leverer helt formidabelt som manusforfatter og regissør i første forsøk; både historiefortelling og presentasjon er formidlet konsist med stilfulle og lyriske kvaliteter. Samtidig er Nicolas Cage fullstendig dominerende i en innbitt og kompleks rolletolkning av en person vevd inn i et bistert hevndrama. I en rettferdig verden hadde det gitt en Oscar-nominasjon. Les hele omtalen.
3 Drive My Car
Det tar 40 minutter før vi kommer til fortekstene, bare for å understreke en kompromissløs tålmodighet og dempet dramaturgi. Men med unik, melodisk og organisk flyt mellom scenene, er “Drive My Car” en uhyre detaljorientert filmskapelse der regi, foto og klipp glir uanstrengt inn i hverandre. Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer filmatisk historiefortelling av ypperste sort som ligner på lite annet. Les hele omtalen.
2 Blonde
«Blonde» er komplett egenartet på alle nivåer. Et maraton av elendighet i nesten tre timer, som slår løs på hovedfiguren og publikum med harde slag i nær tre timer.. Dette er Andrew Dominiks kraftfulle, dristige og ambisjonsrike kunstneriske prosjekt om graver seg forbi den ikoniske Monroe-myten med subjektivt blikk. Og dette er Ana de Armas tour de force som gir ansikt til dualiteten av filmstjerne og preget menneske formet av umenneskelige påvirkninger. En maktdemonstrasjon av en film og en rolletolkning. Les hele omtalen.
1 Athena
Wow! For en film å lansere direkte på Netflix, plattformen som lenge var kjent for kun å tilby visuelt intetsigende produksjoner. “Athena” er alt annet enn det, men snarere en visuelt eksploderende fortellerkraft med ekstrem presisjon, drive og intensitet. Romain Gavras leverer en helt svimlende filmatisk forestilling av et plausibelt scenario i en nær fremtid preget av sosial uro og håpløshet som flammer opp til voldsomme konfrontasjoner – alt formidlet via et fantastisk estetiserende perspektiv med samtidig evne til å skape kontinuerlig underholdning iblandet filmkunstnerisk verdi i hvert eneste segment. Les hele omtalen.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar